Hvor kommer det nye lojalitetskravregimet ved norske arbeidsplasser fra?

I de senere årene så har ordet lojalitetskrav dukket opp ved mange arbeidsplasser her i landet, og det faktisk parallelt med at det har vært mye snakk om viktigheten av å ha ytringsfrihet. Vel, det å prøve å kombinere det å kreve lojalitet med ytringsfrihet, det skurrer veldig i mine ører, for ekte lojalitet er jo noe man får og ikke noe som kan kreves. Så ordet lojalitetskrav høres for meg ut som en floskel som kan misbrukes til å kneble ytringsfriheten.

-

Selv om man ikke har lojalitetskrav ved en virksomhet, så vil selvfølgelig folk allikevel ikke uten videre røpe forretningshemmeligheter og taushetsbelagte opplysninger, for det har jo med ens plikter å gjøre og ikke med lojaliteten til ens overordnede å gjøre, og jeg vil anta at frivillig lojalitet medfører at arbeidstagere oppfyller sine plikter på en bedre måte enn ved krav til lojalitet.

-

Dessuten så mener jeg at lojalitetskrav kan gi mye ufrihet og kynisme på en arbeidsplass, fordi arbeidstakere da for eksempel kan føle det er svært lite gunstig å gå videre med å påpeke mobbing, misligheter og korrupsjon, på arbeidsplassen, hvis sjefen selv ikke vil ta tak i slikt. Derfor mener jeg at et lojalitetskravregime kan bidra til å skape flere brutale sjefer rundt omkring. Slike lojalitetskravregimer finner man utvilsomt både i privat og offentlig sektor.

-

Hva skal man i det hele tatt med lojalitetskrav på norske arbeidsplasser? For etter min erfaring så etablerer den type sjef som ser det som svært nyttig å lytte respektabelt til sine underordnede, også ganske lett god lojalitet fra sine underordnede (hvis man da har myndighet nok til å være sjef), og da blir det tydeligvis sjelden at underordnede ønsker å fly rundt med sladder om sjefen, men nok heller tvertimot. Og en viss offentlig debatt om en virksomhets drift og prioriteringer er jo noe som en sjef bør godta som en del av den frie samfunnssamtalen, fordi virksomheten jo er en del av et samfunn.

-

For min del så synes jeg å se mange tegn til forknytte og ufrie lojalitetskravregimer rundt omkring her i landet nå, og endel sjefer synes tydeligvis at det kan være grei kutyme å slenge ut kommentaren «ingen kommentar!», uten videre forklaring, hvis noen vil stille kritiske spørsmål til virksomheten.

-

Problemet med mindre ytringsfrihet i den norske skolen er tatt opp i teksten «Skremmes til taushet» 19.10.2008 (dagsavisen.no ). Der står det:

-

«Fire av fem rektorer mener skoleledere ikke tør fortelle om kritikkverdige forhold i skolen. Hver femte grunnskolerektor sier de har fått refs etter å ha uttalt seg offentlig.»

-

Er det slikt vi ønsker å kalle et demokrati med ytringsfrihet? Hva er det så som styrer denne utviklingen? Vel, min påstand er at demokrati, med et stort innslag av reell ytringsfrihet, er noe som stadig må jobbes fram og holdes vedlike, fordi inhabilitet og skjulte avtaler ellers har lett for å ta overhånd.

-

I den samme teksten fra dagsavisen.no så står det:

-

«I Lillesand kommune har man allerede tenkt nytt. I 2005 vedtok kommunen et eget åpenhetsreglement, der det slås fast at alle ansatte, til enhver tid, har full rett til å uttale seg offentlig – også om kritikkverdige forhold. Den eneste begrensningen knytter seg til taushetsplikten.

Ordfører Arne Thomassen (H) forteller at det er har vært et klimaskifte i kommunen.

– Tilliten mellom ansatte og ledelsen har økt. Det samme har arbeidsmoralen gjort. Vår erfaring er at ansatte forvalter åpenheten på en veldig ansvarlig måte, sier Thomassen.»

-

Dette er altså en solskinnshistorie fra Lillesand, og jeg tror de fleste innbyggerne der setter veldig stor pris på den økte åpenheten de har fått der. For meg så ser det dessverre ellers ut som om mange norske kommuner nå har forvillet seg inn i en lukkethetskultur i de senere årene, og i slike kommuner kan man utvilsomt føle mangel på åpenhetskultur helt fra man henvender seg ved sentralbordet i kommunen, og til man for eksempel blir offer for grov utnytting ved videre saksbehandling.

-

Så jeg mener eksempelet fra Lillesand neppe er noe som vil spre seg videre av seg selv uten et betydelig folkelig engasjement med bevissthet omkring hvordan mekanismene bak lukkethetskulturen fungerer, og jeg prøver derfor å gi et bidrag til et slikt engasjement på denne bloggen.

-

Det nye norske lojalitetskravregimet mener jeg dessuten gir mer påtatthet, og mindre ekte entusiasme, blant folket, det vil si mindre ekte frihet. Dessuten så mener jeg at et slikt lojalitetskravregime også vil kunne bidra til mer korrupsjon i samfunnet, og det gjennom at det slik blir vanskeligere å varsle om korrupsjon, og også gjennom det at folk slik i økende grad kan bli villedet av byråkratiet.

-

På «Norge rykker ned på verdens korrupsjonsranking» 22.09.2008 (transparency.no), så kan en lese en redegjørelse om økende korrupsjon her i landet.

Fremdeles mange stengte svømmehaller i oljenasjonen Norge. Nok et symptom på unnvikende politisk toppledelse.

Man kan vel si det slik at vi her i landet fortjener å kunne bade litt, gjennom en lang og kald vinter, hvis vi ønsker det. Dessuten har mange behov for svømmeopplæring. En svømmehall er jo også et flott uformelt møtested.

Det at det i årevis har vært mange stengte offentlige svømmehaller her i landet ser jeg på som nok et symptom på unnvikende politisk toppledelse, og denne ukulturen har tydeligvis foregått tverrpolitisk, helt fra venstrekanten til høyrekanten i politikken, hos våre toppolitikere her i landet i de senere årene.

-

Kommunepolitikere unnskylder seg ofte med at de stenger svømmehallen fordi de økonomisk prioriterer andre formål foran. Vel, da er det jo våre ansvarlige rikspolitikere sitt ansvar å legge opp rikspolitikken slik at disse svømmehallene igjen kan åpnes. Dessuten, det å klare og få kanalisert pengene inn på de noenlunde riktige steder på dette området mener jeg bør være en noenlunde enkel rikspolitisk oppgave i forhold til mer komplekse politiske oppgaver, men dette har altså våre ansvarlige regjeringspolitikere ikke klart å få til på mange år, og hvor opposisjonen på Stortinget tydeligvis heller ikke har vært særlig opptatt av dette spørsmålet.

-

Så dette problemet med mange stengte offentlige svømmehaller her i landet, er tydeligvis en av de sakene hvor den mangeårige norske politiske ledelsesukulturen viser seg ganske tydelig framme i dagen. De som har litt mer innsikt i dette ledelsesproblemet vet nok at denne ledelsesukulturen er betydelig større enn det som vises ganske tydelig. Våre ansvarlige toppolitikere har altså heller ikke klart å holde unna slike tydelige symbolsaker som dette med svømmehallene selv om det er noe de i årevis har slitt med i den offentlige debatten.

-

Hva går så denne politiske ledelsesukulturen ut på? Vel, for min del så mener jeg å observere at det fra omkring midten av 80-tallet her i landet har bygget seg opp en tverrpolitisk ukultur på Stortinget som i praksis har gått ut på stadig unnvikenhet overfor folk flest sine grunnleggende interesser her i landet, og hvor dette tydeligvis har blitt gjennomført ved stadig ettergivenhet overfor forskjellige sterke særinteresser. Man kan vel tildels si at denne ledelsesukulturen er påvirket av den påtrengende internasjonale markedsliberalismen, men at dette har kunnet skure og gå ekstra langt her i landet fordi våre toppolitikerne har hatt oljepenger til å kunne pynte på budsjettene med.

-

Følgene av denne politikken har blitt en lite helhetlig demokratisk politikk, og hvor offentlige midler tydeligvis i økende grad har gått ned i lommene på sterke særinteresser. En slik lite helhetlig politikk har øyensynlig igjen ført til et dårlig nasjonalregnskap både sosialt og økonomisk.

-

Når det gjelder dette konkrete problemet med mange stengte offentlige svømmehaller, så vet jeg ikke hvor mange norske kommuner som har fått tippemidler som tilskudd til bygging av svømmehall, men her på; «Svømmeidrett og svømmeanlegg i Norge» (svomming.no 10.10.2003) så står det blant annet dette om tildeling av tippemidler:

-

«Under de generelle vilkår for tilskudd sies det at anleggseiere har plikt til å holde anlegget åpent for idrettslig aktivitet i 40 år. Dette innebærer plikt til å drive på årsbasis eller, for idretter som har faste sesonger, på sesongbasis.

Hvis anlegget blir midlertidig stengt for 3 måneder eller mer, plikter anleggseier på forhånd å orientere Kulturdepartementet. Denne plikten påhviler også kommunen. Blir anlegget ikke åpnet i løpet av 6 måneder, regnes dette som mislighold og kan medføre at Kulturdepartementet krever tidligere utbetalte tilskudd tilbake med renter.»

-

For min del så har jeg aldri hørt om at Kulturdepartementet har lagt et slikt press på en kommune for å få gjenåpnet en svømmehall. Så kanskje det mer er slik at kommunene vet at de ikke blir pålagt slike sanksjoner hvis kommunen stenger svømmehallen, og hvor kommunen derfor kan bruke stengt svømmehall som symbolsak for å prøve å få mer penger ut av staten?

-

Dette sitatet her fra denne teksten her; «Misligholdte tippemidler» (nrk.no 17.01.2003) kan tyde på det:

-

«Når følere de seg presset til å holde svømmehallen åpen for at ikke kommunen skal tape et tilskudd på en halv million kroner til et annet byggeprosjekt, sier konstituert rådman Ivar Kristiansen.»

-

Så det er jo ikke akkurat så mye som tyder på at denne kommunen er redd for at Kulturdepartementet skal ta i bruk de sanksjonsmulighetene som jeg henviste til i det første sitatet.

-

I dette innlegget her; «Krever bedre svømmeopplæring» (dagsavisen.no 22.07.2009) så kan en lese følgende om hvordan regjeringen vurderer svømmeopplæringen her til lands:

-

«Regjeringen innrømmer at svømmeopplæringen har vært for dårlig og at mange elever ikke har lært det de har krav på. I fjor høst ble det sendt ut en veileder til alle landets skoler med anbefalinger om hva elevene bør kunne. Statssekretær Lisbet Rugtvedt (SV) i Kunnskapsdepartementet sier det kan bli aktuelt med klare krav.»

-

Nå har altså dette vært et mangeårig problem, men regjeringen har altså nøyd seg med å sende ut en veileder med anbefalinger om hva elevene bør kunne, og statssekretæren sier at det kan bli aktuelt med krav. Snakk om handlekraft!

-

-

Mer om politisk ledelsesukultur:

«New Public Management i offentlig sektor skaper utbytting og korrupsjon» (denne blogg)

«Havner våre maktledende toppolitikere stadig oftere på et demokratisk villspor?» (denne blogg)

New Public Management i offentlig sektor skaper utbytting og korrupsjon

Denne teksten ble første gang lagt ut på nettet den 16.03.2009, men da i en litt annen variant.

-

Først litt begrepsforklaring:

New Public Management (NPM): Et begrep som egentlig ikke har noe annet fast innhold enn markedsorientert tenkning.

Å utbytte: Grovt utnytte, hensynsløst dra (økonomisk) fordel av.

Korrupsjon: Misbruk av stilling til egen vinning.

-

For min del så er jeg ikke en generell motstander av markedsorientert tenkning, men motstander av det i offentlig sektor, og det fordi jeg mener det er et lite målrettet virkemiddel for slike virksomheters formål. Dette redegjør jeg grundig for i dette essayet her på denne bloggen «Havner våre maktledende toppolitikere stadig oftere på et demokratisk villspor?».

-

Så hvis man leser det essayet, så regner jeg med at det er flere som blir enig med meg i at NPM, i forhold til tradisjonell offentlig drift, lettere bidrar til utbytting, fordi det er et system som lettere bidrar til tyning av arbeidstagere, samt at NPM i offentlig sektor lettere bidrar til korrupsjon, fordi det legger opp til mer innfløkte ansvarsforhold og mindre eierkontroll, samt gjennom at det er et system som tydeligvis lettere legger mer bånd på arbeidstagere når det gjelder varsling om kritikkverdige forhold i virksomheten.

-

Det er jo også forskjellige måter å drive NPM på, og som det fremkommer her på «10 år med New Public Management i europeiske kommuner: Har det gjort noen forskjell?» (Morten Øgård, Institutt for statsvitenskap Høgskolen i Agder, 25.11.2004), så kan det tyde på at de ansvarlige politikerne her i Norge har vært så ekstra ettergivende overfor sterke krefter i samfunnet at Norge derfor får lavest score i «brukeren i sentrum, brukerorientering» i forhold til landene Finland, Sverige og Danmark. Det vil si kundeservicen har blitt underprioritert i forhold til systemprioriteringer og annet.

-

I «Droppet markeds-styring» (klassekampen.no), så kan en lese:

-

«Skottland har tatt et oppgjør med markedsstyringa av det offentlige helsevesenet. De har spart seks milliarder kroner på tre år.»

-

I «Frykter sniknedbygging» (klassekampen.no), så kan en lese om uttalelser fra Fagforbundets leder Jan Davidsen:

-

«Davidsen sa videre at markedsstyringen gjennom såkalt New Public Management har på kort tid omdannet målene for offentlig sektor fra å tjene folk og næringslivet, til å tjene penger.»

-
og

-

«- Åpningen av offentlig sektor gjennom New public management sørget for at spekulasjonskapitalen kunne forankre seg i de realøkonomiske verdiene i offentlig sektor. Disse mekanismene må vi ikke underkjenne.»

-

I «Høyre om i helsepolitikken» (aftenposten.no), så kan en lese:

-

«Høyre vil skrote de regionale helseforetakene, og vil gjeninnføre full politisk styring av sykehusene gjennom en Nasjonal helseplan vedtatt av Stortinget.»

-
og
-

«Partileder Erna Solberg (H) mener de regionale helseforetakene, som Høyre støttet i 2001, var et feilgrep.»

-

Flott dette Høyre og Erna Solberg, men hvorfor bare hive ut NPM-tankegangen i sykehussektoren, det er vel ikke så vanskelig å se at det også er andre områder i offentlig sektor lider under denne tankegangen?

-

For min del så tar jeg det for gitt at et stort antall velgere ville sett med stor respekt på de politikere som ville ta et klart oppgjør med denne NPM-tankegangen i offentlig sektor, for det er nok mange som vil sette stor pris på mindre utbyttermentalitet, mindre korrupsjon, og et bedre nasjonalregnskap både sosialt og økonomisk sett.

-

Så hvorfor noen norske maktledende politikere tydeligvis ennå ikke har tenkt høyt om å hive ut hele NPM-tankegangen fra offentlig sektor, når den nå i årevis har gått sin skjeve gang, det er for meg litt av en gåte, men det er kanskje fordi de ikke har turt? Hvem er det da de er redde for?

-

Tillegg 26.07.2009:

-

Ved noen norske offentlige virksomheter så taes det i omfattende grad i bruk eksterne konsulenter også til oppgaver som jeg vil tro den offentlige virksomheten selv bør vært den beste eksperten til å løse, så slikt synes jeg lukter muffens.

-

Det ser ut til at New Public Management ofte i stor grad går ut på å delegere bort ansvar fra de egentlige topplederne (de ansvarlige toppolitikerne), men problemet blir da at ansvaret ofte i praksis i stor grad blir smuldret opp.

Fra norsk velferdsamfunn til klientsamfunn

Dette essayet er første gang publisert på nettet den 05.12.2008

-

Først en historisk bakgrunn til sammenligning med dagens forhold
I en periode fram til omkring slutten av 50-tallet, så var det på flere steder her i landet ofte store forskjeller i maktfordeling mellom «storbønder» (med 200 til 300 mål og oppover), og de gårdsarbeiderne som disse «storbøndene» ofte var avhengig å ha som billig arbeidshjelp for å kunne opprettholde sin «storhet». Boforholdene til gårdsarbeiderne var da ofte organisert slik at gårdsarbeiderne bodde på bondens eiendom, ofte under svært enkle boforhold, og ofte med kort kontrollavstand fra bonden.

-

Så mange gårdsarbeidere følte nok liten grad av selvbestemmelsesrett i sin hverdagslige situasjon under slike arbeids- og boforhold, og derfor kan man vel si det slik at man på grunn av slike forhold da tildels hadde et klientsamfunn på den tiden i Norge.

-

Norske toppolitikere på 50-tallet var tydeligvis også ganske bevisste den problematikken, og hadde øyensynlig også bein nok i nesa til å gjøre noe med det. For de hadde en svært bevisst politikk på å bygge opp industriarbeidsplasser, hvor arbeiderne i større grad fikk en respektabel betaling, og mer gjennomregulerte arbeidsforhold i forhold til gårdsarbeidernes ofte mer frynsete arbeidsavtaler. Slik mistet etterhvert mange av «storbøndene» sin «storhet», fordi den var basert på et maktgrep om gårdsarbeidere, og slik ble det ikke lenger grunnlag for særlig slagordmessig forakt mellom disse to grupperingene.

-

Våre daværende toppolitikere var tydeligvis også svært bevisste på at en viss grunnleggende bostandard var en viktig frihetlig basis for folk i et moderne samfunn, så det ble stimulert til en storstilt boligbygging, og Husbanken ble etablert i 1946 for å gjøre folk til selveiere. Opp gjennom 50, 60 og 70-tallet så ble det jo dessuten bygget ut en betydelig infrastruktur her i landet, og det ble bygget ut offentlige biblioteker og offentlige svømmehaller. Dette kalte man etterhvert velferdssamfunnet, og det klarte man å bygge opp uten at man hadde oljepenger på bok.

-

Moderne oppblomstring av ny ufrivillig klientifisering
I dag så kan det se ut som om denne slagordmessige forakten, mellom to grupperinger i samfunnet, for en stor grad er gjenoppstått, og det ser for meg ut som om den ene motpolen er de som har godt betalte jobber med forholdsvis sikker jobbkarrière (og det tydeligvis ganske ofte på grunn av deres kontaktnett), og den andre motpolen de som ikke har evner eller helse til i det hele tatt å nå opp til det nivået som settes for å kunne komme inn i dagens norske arbeidsmarked, eller som ikke klarer å komme seg ut av drittjobbmarkedet. «Drittjobben hvor du går ned i lønn», DinSide 09.05.2008.

-

En drittjobb definerer jeg som en jobb hvor det for eksempel kan være gjort vanskelig at det dannes et sosialt miljø mellom arbeidstagerne, hvor det kan være ekstra slitsomme skiftordninger, hvor arbeidstakere kan bli forsøkt presset over deres naturlige yteevne, hvor arbeidstakere kan ha svært dårlig betalt i forhold til hva de yter, hvor det kan være gjort mulig med stor grad av enveiskommunikasjon fra ledelsen og nedover, med mer.

-

Jeg synes det er bekymringsfullt å se hvordan stadig flere, både av private og offentlig ansatte, får mindre respektable arbeidsforhold, gjennom at jobbene glir over i det såkalte drittjobbmarkedet, og det skjer tydeligvis ofte gjennom såkalt omorganisering av virksomheten. Og en jobb i drittjobbmarkedet er tydeligvis ofte eneste mulighet til å få jobb for de som ikke evner å ta særlig videreutdannelse og / eller ikke har særlig kontaktnett blant folk med makt og myndighet.

-

Endel drittjobber har tydeligvis blitt produsert gjennom den sterke trenden med krav om økende effektivisering i private og offentlige virksomheter her i landet i de senere årene. Vel, typiske drittjobber kan utvilsomt føre til at noen arbeidstagere føler seg presset til å prøve å jobbe over sitt naturlige arbeidstempo, og / eller føler seg nødt til å ta imot mye uberettiget kjeft uten å ta igjen, og det kan utvilsomt igjen føre til at de blir arbeidsuføre etter kort tid.

-

Dagens norske arbeidslinje er for smalsporet
Samtidig så kan man fra visse mennesker som sitter i trygge posisjoner i samfunnet, høre slagordmessig forakt mot visse grupper i arbeidsfør alder som ikke er i arbeid, og det tydeligvis spesielt hver gang det kommer fram hvilke nye byks uførestatistikken har gjort oppover. Men det disse kritikerne tydeligvis ganske ofte ser ganske bort fra, er at de fleste i denne gruppen som ikke er i arbeid, nok ville vært i arbeid hvis det hadde vært et arbeidsmarked som i større grad var tilpasset folks evner. Og disse som står for denne kritikken kan jo selv tenke seg hvilket prestisjefall de selv hadde fått hvis de ikke var i arbeid i vårt nåværende sterkt arbeidslinje-fokuserte samfunn, og hvilke utstøtelsesmekanismer fra storsamfunnet de derved kunne blitt utsatt for.

-

«Prislappen for staten av økningen i antall uføretrygdede siden 1980 tilsvarer mer enn halve oljeformuen.»

-

Det skrev Kjetil Storesletten i kronikken «Uførhet truer velferdsstaten», Aftenposten 05.01.2007. Men når de maktledende politikerne ikke har evne til å ta tøffe nok demokratisk-politiske avgjørelser på området, så kan det selvfølgelig bli en tendens fra mange av de med solide posisjoner i samfunnet, til stadig å hakke på de svakestes vilje i stedet for å legge til rette for de svakestes evne. Og det er mange forhold som peker mot at NAVs kontroll av folk før de slipper over i uføretrygd neppe vært mer kontrollerende (med en svært omfattende papirmølle), mistenkeliggjørende, langtekkelig (det er ofte snakk om flere år før klienten eventuelt slippes over i uføretrygd) og nitid enn den er i dag. «Høring: Tiltak mot trygdemisbruk», Allmennlegeforeningen 16.09.2007.

-

Så for meg så ser det ut for om den taktikken med ytterligere kontrollregime mot de svakerestilte blant oss, stort sett bare bidrar til ytterligere ydmyking og undertrykking av disse. Joda, selvfølgelig kunne flere av disse med uføretrygd i dag til og med klart en heldagsjobb hvis vi hadde hatt et mer inkluderende arbeidsmarked for disse i dag, og det er mange som ser bort fra at vi for eksempel i betydelig mindre grad har sjømannsjobber og industriarbeidsplasser, som kan ta imot ufaglært arbeidskraft, enn på 60- og 70-tallet her i landet.

-

Omfattende klientifisering av mennesker mot deres vilje har gitt oss et enormt byråkrati og kontrollregime
Så ansatte ved NAV blir, gjennom et rigid regelverk, tvunget til å tvinge mange ressurssvake mennesker gjennom et omfattende attførings-pliktløp, selv om nok også mange av saksbehandlerne ved NAV ofte ikke kan se utsikter til jobb i den andre enden av pliktløpet. En slik klienttankegang fra maktledende krefter i samfunnet, har altså skapt et enormt og kostnadskrevende byråkrati og kontrollregime som ikke akkurat legger opp til harmoniske forhold for de som er innblandet i det.

-

For min del så er jeg ikke i tvil om at de fleste av disse som blir klandret for ikke å være i arbeid, helst vil være i arbeid hvis de får egnet arbeid med et medfølgende arbeidsmiljø hvor de blir respektert. Derfor mener jeg det er på høyt tid for de aktuelle toppolitikerne å ta inn over seg at det generelt er betydelig vanskeligere for folk i dag som har lærevansker, eller noe redusert arbeidsevne, til å kunne klare å komme seg inn i arbeidsmarkedet, enn det var for noen få tiår tilbake.

-

Hvorfor ser våre myndigheter i så liten grad boligpolitikk i sammenheng med attføring?
Klientifisering mener jeg ikke bare går på mangel på arbeid, eller undertrykkende arbeidsforhold, men også mangel på respektable boforhold, og stor grad av hindring i å kunne delta sosialt i det moderne samfunnets sosiale strukturer. Mange steder i landet i dag er nok for eksempel en svært enkel fritt beliggende hytte uten innlagt vann, betydelig dyrere å leie enn en hybelleilighet med grei standard, hvis hybelleiligheten for eksempel ligger ved en sterkt trafikkbelastet vei, og / eller det er stor kriminalitet i nabolaget. Så stressende miljøbelastning ved boforholdet har nok i større grad tatt over for svært enkle boforhold for dagens fattige i Norge, og hvis man for eksempel bor usentralt til i dag, så er ikke nabo-sosialiseringen den samme som før, slik at det nok oftere enn før kan føles sosialt behov for å holde bil.

-

Det er mange som snakker varmt om den store friheten med den private eiendomsretten, men hvorfor har da våre maktledende politikere tydeligvis i større og større grad forlatt den tidligere så utbredte selveier-boligpolitikken med Husbanken som et viktig styringsredskap til det? «Ønsker tydelighet om Husbanken», NBBL 07.04.2008. I den anledning så regner jeg med at kjøpt borett til borettslagsleilighet stort sett verner like mye om privatlivets fred som kjøpt selveierleilighet.

-

Leiekontrakter generelt sett har i de senere årene dessuten blitt betydelig mer utrygge for leietagere, og slik så føler nok spesielt mange av de mest slitne det mer ufritt i eget hjem. «Vil ha endringer i Husleieloven», NBBL 23.06.2006. Men uansett så kan langtidsleie hos fremmede utvilsomt bli en stor kilde til konflikt uansett hvor gode rettsreglene er på området, og det fordi det jo er vanskelig å detaljregulere et husleieforhold grundig nok, og fordi at mange utleieres inspiseringstrang, og ønske om minst mulig problemfylte utleieforhold etter eget hode, kan føre til at mange leietagere stadig føler seg drevet ut på flyttefot.

-

Det er nok av fortvilte rop om boligpolitikken fra undertrykte. AUF: – Ap har gitt opp boligpolitikken, Aftenposten 16.07.2008. For min del så jeg kan ikke forstå annet enn at den mest frihetlige boligpolitikken er å legge til rette for at flest mulig av de som ønsker det kan bli selveiere. Så hvorfor kan man ikke fortsette der man slapp med den bevisste selveier-boligpolitikken, og det for eksempel ved å ha som målsetting at også folk på minstepensjon, og lavtlønte jobber som butikkjobber, skal kunne få respektable Husbanklån til kjøp av egen bolig?

-

Dessuten, ganske mange av de som havner i det norske attføringssystemet, og sosialsystemet, har tydeligvis ganske ofte et stort behov for bedrede boforhold, og jeg føler meg ganske sikker på at bedre boforhold for mange i denne gruppen ofte ville medført et betydelig bedre grunnlag for en tilbakeføring til arbeid enn slik det fungerer i dag. For man kan utvilsomt bli svært stresset og oppjaget av dårlige boforhold, men jeg har inntrykk av at det for svakerestilte her i landet i dag, stort sett kun er en noenlunde bevisst boligpolitikk for psykisk utviklingshemmede, og at andre svakerestilte kan være henvist til langvarig masing, og ventelister, hvis det i det hele tatt er noen muligheter den veien.

-

Helsetilstanden til folk på stønader
En kan ofte høre ønsker fra ganske mange øvrighetspersoner om ytterligere kontroll av mange av de i arbeidsfør alder på stønader, og synsing fra disse øvrighetspersonene om at de mener det er altfor lett å få trygd for slike mennesker her i landet i dag. Jeg skriver her synsing, fordi disse øvrighetspersonene tydeligvis ofte i liten grad tar inn over seg kunnskap om hvilken kontroll disse menneskene faktisk er underlagt i dagens Norge, og ofte i liten grad tar inn over seg kunnskap om de senere tiårenes forverring av arbeidsmarkedet for de svakerestilte, og ofte i liten grad tar inn over seg kunnskap om det faktiske sykdomsbildet til folk som for eksempel kan se ganske spreke ut når de har en bedre dag.

-

En temmelig utbredt lidelse blant slike på stønader er for eksempel søvnproblemer kombinert med konsentrasjonsproblemer, og når man har sovet dårlig en natt, og for eksempel først har fått sove utpå morgenkvisten, så bør man helst unngå å stå tidlig opp om morgenen slik som endel øvrighetspersoner tydeligvis ofte mener er blant den beste medisin for disse. Da kan valget for disse for eksempel stå mellom å bli svært ukonsentrert av en hangover etter sovemedisiner (og hvor en også kan bli avhengig av disse medisinene), eller å møte svært trøtt og sliten opp på jobb.

-

Problemet for folk med slike problemer, er tydeligvis at de i altfor liten grad får anledning til å bruke såpass med egentilpasning, og måtehold, i hverdagen slik at deres konsentrasjon og utholdenhet i større grad klarer å holde følge med deres gjøremål. Så litt mer innlevelse i, og kunnskap om, disse svakerestiltes situasjon, tror jeg kunne hjulpet betydelig også på politikken på området.

-
Det er nok dessuten ikke tvil om at søvnproblemer, og andre lavprestisjesykdommer, kan komme etterhvert når man etter en tid har følt seg utstøtt fra dagens norske arbeidsmarked, og jeg føler meg ganske sikker på at mange av disse som i dag har havnet på skråplanet med rusproblematikk og annet, ville blitt hanket inn til en respektabel plass i samfunnet på 60- og 70-tallet gjennom for eksempel sjømannsjobber, industriarbeidsplasser og en mer bevisst boligpolitikk.

-

Høgskolen i Oslo har utarbeidet forskningsrapporten «Funksjonsevne blant langtidsmottakere av sosialhjelp», HiO 11.10.2006. Der fremkommer det på side 36 et tall på 42% med søvnproblemer, og 58% med psykiske plager, blant disse. På side 45 står det dessuten følgende i den rapporten:

-

«Ikke alle har helseproblemer. 21 prosent har verken dårlig fysisk eller psykisk
helse, smerter eller rusproblemer. På den annen side har 79 prosent ett av disse
problemene, eller flere.»

-

For min del så kan jeg her legge til at jeg antar at en stor del av de innenfor de 21 prosentene har adferdsforstyrrelser, som for eksempel AD/HD.

-

Og på side 44:

-

«På visse områder har sosialhjelpsmottakerne dårligere helse enn uførepensjonister.»

-

Og på side 102:

-

«At vi i Norge har en stor gruppe langtidsmottakere av sosialhjelp står i seg selv i strid
med formålet til Lov om sosiale tjenester. Loven pålegger kommune å tilby økonomisk
støtte som ett av flere virkemidler for å fremme brukernes egen evne til å bli selvhjulpne. I følge lovgiver skal hjelpen derfor være kortvarig. Når andelen langtidsmottakere lenge har vært økende og nå utgjør over halvparten av alle som får støtte fra sosialkontoret (Dahl m fl 2006), kan situasjonen kanskje beskrives som en systemsvikt i velferdsstaten. At dette i tillegg til å være et sosialpolitisk problem også er en uønsket situasjon for mange enkeltindivid kan vi lese ut av funksjonsevnematerialet.»

-

For min del så kan jeg her legge til at for i det hele tatt å få økonomisk hjelp fra et sosialkontor i Norge i dag, så får man sjelden det før man har solgt unna private eiendeler i så omfattende grad at man står igjen temmelig ribbet for økonomiske verdier. Så slik blir tydeligvis ganske mange som egentlig er syke nok i forhold til dagens uføretrygdnivå, i stedet ribbet ned til fattigdom av sosialsystemet.

-

Og på side 110:

-

«Uten solid kunnskap om brukernes, ressurser og problemer, og om hva som kan føre til endring, risikerer vi at tiltak påfører den enkelte nye nederlag og bygger ned sentrale
psykologiske ressurser heller enn å styrke dem.»

-

En vei ut av klientsamfunnet?
Det mener jeg er å gi også ressurssvake mennesker grunnleggende boligtrygghet og en større følelse av selvbestemmelsesrett på sin vei inn i arbeidsmarkedet. Min hypotese er at det er svært mye som for eksempel kan konkurrere med noens ønske om å sitte ensom foran en TV på dagtid hvis man bare i større grad kan tilby folk et inkluderende arbeidsmiljø, og arbeid tilpasset deres funksjonsevne.

-
Når det gjelder det ordinære arbeidsmarkedet, så kan jeg for min del ikke se noen storpolitiske hindringer i veien for at norske myndigheter, gjennom lovreguleringer, kan oppjustere norske drittjobber til respektable jobber.

-

Når det gjelder ordningen med vernede arbeidsplasser, så tror jeg det er en ordning som har et stort potensiale, men som dere kan se her på «Historisk ran», Dagbladet 01.02.2008, så ser det ikke ut som om regjeringen generelt prioriterer vernede bedrifter særlig for tiden. Spesielt fordi vi har et samfunn med så sterkt fokus på arbeidslinja, så mener jeg at alle i arbeidsfør alder, som er havnet utenfor arbeidslivet, bør ha rett til i det minste å være tilknyttet en attføringsbedrift slik at de i det minste kan føle et visst tilknytningspunkt til arbeidslivet hvis de ønsker det. Noen av disse har nok ikke særlig helse til annet enn at de for eksempel av og til kan møte opp når det passer dem for å pusle med ett eller annet, eller for eksempel bare å møte opp for å ha noen å spise matpakka sammen med, men for mange så tror jeg nok det kan være svært gunstig for deres mentale helse å føle en slik tilknytning til arbeidslivet.

-

Det er jo for eksempel folk både med høy og lav utdanning som havner utenfor arbeidslivet, og man kunne for eksempel i en vernet bedrift dannet en gruppe for innovasjon, og som igjen kanskje kunne bidratt til å sysselsette andre i den samme bedriften. Men som dere kan se her på «Verdens beste på innovasjon?», Østlands-Posten 29.08.2008, så satser myndighetene i dag tydeligvis svært lite på enkeltpersoner og småbedrifter når det gjelder innovasjon.

-

Det er nok mange med meg som har irritert seg over i hvor økende grad det brukes anleggsmaskiner rundt omkring i nærmiljø og på arbeidsplasser, da disse kan gi mye støy, vibrasjoner, støv og eksos. Så mitt forslag er at slike arbeidsoppgaver tildels kunne blitt subsidiert med en slags miljøsubsidie hvis arbeidet i stedet ble utført på en mer miljøvennlig måte for hånd, og slik kunne man kanskje bidratt til å skape flere arbeidsplasser for ufaglærte.

-

Dessuten så mener jeg at de aktuelle politikerne her i landet bør være mer bevisste på at det kan være høyere bokostnader i nærheten av der det kan være mulig for svakerestilte å få en jobb, og at pendling kan være urimelig tidkrevende, kostbart og lite miljøvennlig.

-

En unødvendig klientifisering mener jeg gir dårlig demokrati og dårlig nasjonaløkonomi
Etter min vurdering så bør det være svært mye som bør kunne lønne seg nasjonaløkonomisk i forhold til det å gi trygd til folk som egentlig ønsker å arbeide. Overfor barn og unge så har man ofte programmer for å prøve å hanke inn dem som er i ferd med å skli ut på skråplanet, og jeg kan ikke forstå at det er mindre viktig å prøve å hanke inn voksne når de er i ferd med å skli ut på skråplanet.

-

Et typisk klient-regime tar jo for eksempel ikke hensyn til at man ikke kan lese klientene som åpne bøker, og at det for eksempel av og til kan ta flere år før leger eventuelt klarer å sette diagnoser på sykdomstilstander. Også svakerestilte trenger utvilsomt respekt, slik at også disse kan føle en viss handlefrihet, og også fattigfolk, uten et stort maktnettverk i ryggen, trenger en viss hvile og reelle byggeklosser til å prøve å bygge seg opp igjen med hvis man har falt gjennom gulvet. Det blir jo et temmelig ufritt samfunn hvis samfunnets myndigheter legger et enormt kontrollregime over alle langt nede på rangstigen for å prøve å ta den lille andelen som nesten uansett klarer å lure systemet.

-

For min del så mener jeg det nødvendigvis ikke er store økonomiske klasseskiller som skaper forakt mellom grupperinger i samfunnet, men det mentale grepet en gruppering får anledning til å gripe om en annen gruppering med. Man bør jo ikke binde seg opp i gamle forklaringsmodeller for hva som er undertrykte grupper i samfunnet. Før pekte man ofte på den mer synlige fysiske fattigdommen for å vise det, men i dag så tror jeg ganske mange av de som føler seg temmelig utstøtt fra storsamfunnet kunne tenke seg å bo ganske synlig fysisk fattig, for eksempel i en svært enkel hytte uten innlagt vann, hvis de bare samtidig fikk en godt respektert tilhørighet til et sosialt arbeidsmiljø med på kjøpet.

-

Så til dere som stadig går og lirer av dere latsabbhets overfor underordnede; tror dere virkelig at folk frivillig vil støtes ut til så mye ensomhet og fattigdom, som ofte er resultatet av at de ikke klarer å klamre seg til dagens smalsporede arbeidslinje? Så å tenke mer grunnleggende respekt og selvbestemmelsesrett også overfor svakerestilte av eget folk, vil nok ikke bare gi et triveligere storsamfunn for de fleste, men nok også gi landet et større konkurransefortrinn både økonomisk og sosialt sett.

-

Noen særinteresser kan utvilsomt være en berikelse for storsamfunnet, og andre ikke. De særinteressene som holdt gårdsarbeidere på undertrykkende arbeids- og boforhold på 50-tallet, de særinteressene syntes nok de fleste andre i samfunnet at det var en lettelse å få oppløst. De bakenforliggende særinteressene som i stor grad unødvendig klientifiserer en stor gruppe av folket i dag, og som tydeligvis klarer det fordi de har et visst grep om våre maktledende toppolitikere, har jeg inntrykk av at stort sett gjør det gjennom agendaen; «tjene mest mulig penger på kortest mulig tid». Da mener jeg det trengs en mer standhaftig praktisk politikk, og et regelverk som blir demokratisk håndhevet, slik at det kan bli regulert inn en større grad av samfunnsmoralsk dannelse hos disse særinteressene.

-

Under denne finanskrisen så blir nok våre politikere i større grad tvunget å vise hvor gode de er til å drive en standhaftig og samlende politikk
I «Absurd politisk teater», Dagsavisen 28.11.2008, så skrev Arne Strand følgende:

-

«Det hadde ikke vært noen stor sjanse å ta om regjeringen hadde lagt fram sine februartiltak før gårsdagens finansdebatt. Derimot er det et sjansespill å utsette revisjonen av statsbudsjettet i åtte uker. Timing er avgjørende i økonomisk politikk. Det verste som kan skje er at man reagerer for sent. Hvis arbeidsløsheten først biter seg fast på et høyt nivå, viser all historisk erfaring at det er vanskelig å få den ned.»

-

Så kan man jo spørre seg om hva dette blir en for sen politikk i forhold til. En slik politikk er jo allerede mange år forsinket i forhold til underklassens behov. Så for meg så kan dette se ut som om denne regjeringen nå i økende grad ufrivillig demonstrerer, også for middelklassen og overklassen, hvor lite evne den har til å drive politikk med en god sosiologi, og det blant annet i forhold til arbeidsløshet, når den nå fremdeles er så opptatt av en påstått frykt for at renta skal holde seg høy, nå som så mange eksperter mener at renta tvertimot vil gå betydelig ned.

-

Vel, i de senere årene så har jeg nesten fått inntrykk av at maktledende krefter innen skiftende norske regjeringer stort sett har sett på det å passe på renta og kronekursen, har vært som en slags usynlig hånd, og sovepute, for dem, som de har ment omtrent skal fikse det meste innen sosialpolitikken. Så nå synes jeg dette blir avslørt ekstra tydelig. I «Hele folket i arbeid», Dagsavisen 30.11.2008, så skrev Arne Strand:

-

«Statsråder med is i magen er vanligvis et flott syn. Statsråder med bind for øynene og voks i ørene som gjør at de verken ser eller hører, er et stygt syn.»

-

Mange i underklassen har nå lidd i flere tiår av denne ydmykende klientifiseringspolitikken, men når den samme klientifiseringspolitikken nok nå også tildels vil bli overført direkte på middelklassen, så vil det nok bli mer opprørstilstander, fordi de jo har mer ressurser til rådighet.

-

Men når sosialpolitikken som føres først er uten tydelig ryggrad, og det tydeligvis opparbeidet gjennom en politisk ukultur gjennom flere tiår, så er det kanskje beste medisin for landet at regjeringen nå sannsynligvis plumper uti med begge beina slik at flere tydeligere kan se at regjeringen står med gjørme opptil leggene? Da vil nok flere av de i overklassen og middelklassen, etterhvert begynne å forstå at det at underklassen er blitt holdt nede på en slik ydmykende måte som det er blitt gjort i de senere årene, indirekte også kan ha virket stressende på dem selv. For vi er jo deltagere i et samfunn.

Havner våre maktledende toppolitikere stadig oftere på et demokratisk villspor?

Om New Public Management i offentlig sektor

-

Dette essayet ble første gang publisert på nettet den 04.03.2008, men da i en litt annen variant

-

Med maktledende toppolitikere så mener jeg her de toppolitikere som gjennom sin personlighet, og / eller sitt nettverk, kan få muligheter til å snevre inn andre toppolitikeres normale handlingsrom, hvis de ønsker det. Spesielt fra omkring en gang på 80-tallet, så mener jeg politikken her i landet stadig oftere er blitt kjørt ut på et demokratisk villspor, og slik politikk på villspor kaller jeg her for kvasipolitikk. Jeg ser det som ganske umulig at alle medlemmene av det norske Stortinget i denne perioden har vært enige i den politikken. Faktisk så ser jeg det ikke engang nødvendig at det har vært et flertall på Stortinget som har vært enige i den politikken.

-

Politikk består jo selvfølgelig for en stor del av ledelse, og hvordan den politiske ledelsen fungerer kan man selvfølgelig for en stor del lese ut av analyser av konkret politikk. Derfor ser jeg det ikke nødvendig å komme med omfattende namedropping her. Jeg ser det faktisk som uhensiktsmessig, og det både fordi jeg langtifra har en god oversikt over hvem som har gjort hva i politikken, men også fordi namedropping kan gi grobunn for et intrigespill som kan overdøve den systemkritikken jeg vil fremheve i dette essayet.

-

De siste årenes kvasipolitikk her i landet, vil nok etterhvert komme til å gli inn som en ganske tragikomisk bevissthet i det norske folk, og det både fra folk som føler seg tilknyttet høyresiden og venstresiden i politikken. Med kvasipolitikk mener jeg her spesielt mangel på overordnet gjennomtenkt politisk ledelse, og det at politikere delvis overlater det minimum som bør være av politisk styring, til andre grupper i samfunnet.

-

Denne kvasipolitikken er selvfølgelig ikke drevet fram av maktledende toppolitikere alene, men også andre øvrighetspersoner. Og de maktledende toppolitikere, og andre øvrighetspersoner, som har kjørt fram en slik kvasipolitikk, kaller jeg her for den norske øvrighetsklan. Så det er altså ikke dermed sagt at jeg mener alle norske øvrighetspersoner tilhører denne klanen, for det kommer altså an på om de støtter opp om kvasipolitikk eller ikke. En slik kvasipolitikk mener jeg først slår inn med full tyngde etter noen tiår, og det fordi jeg mener kvasipolitikken her i landet for det meste har gått ut på å pleie den økonomiske kapital framfor den menneskelige kapital, og at resultatet derfor har blitt at også den økonomiske kapitalen etterhvert har blitt vanskjøttet.

-

Mennesker kan ikke være rasjonelle på samme måte som maskiner

Maktledende politikere her i landet, har tydeligvis i stor grad, over flere tiår, fått anledning til å dytte produksjons-bedrift-tankegang inn i drifts-ledelsen til mange norske offentlige institusjoner, og det selv om en institusjon jo ikke er en produksjons-bedrift. Slik har tydeligvis hovedmålsettingene for mange norske offentlige institusjoner i de senere årene vært; «være effektiv og spare på budsjettet».

-

Problemet med en slik tankegang, er derimot at en institusjonsøkonomi jo ikke bør avgrenses til en slags bedriftsøkonomi, og det spesielt fordi en institusjon jo ikke bør ha som høyeste mål å spare/tjene penger slik som en produksjonsbedrift ofte har. Noen har til og med begynt å kalle institusjonens resultater for produkter, institusjonens virksomhet for produksjon, og noen institusjonsledere og institusjons-mellomledere har fått tittelen direktør.

-

Vel, når man får svar fra en direktør, så kan det jo høres ut som om det er vanskelig å få svar fra en med mer pondus i institusjonen, og samtidig så kan det jo høres ut som om denne lederen har mindre faglig institusjonsansvar, og mer økonomisk ansvar, enn en med en mer tradisjonell institusjonsleder-tittel.

-

Hvis det hadde vært ledet mer i retning av tjeneste-bedrift-tankegang for slike institusjoner, så hadde det nok vært litt bedre. Men for at en skal få god service fra en tjenestebedrift, så er det jo vanligvis avhengig av at en har stor nok betalingsevne, samt at det er nok konkurranse fra andre slike tjenestebedrifter på stedet, og at det er stor konkurranserettferdighet med lite kartellvirksomhet, med mer. Og selv om kundene får god service, så er jo ikke det ensbetydende med at de ansatte får en respektert behandling.

-

Man bør selvfølgelig koble over til en annen type entusiasme når man skal håndtere mennesker på en god måte, enn når man skal produsere en pakke på en mest mulig rasjonell måte. Så når man bruker produksjons-bedrift-tankegang på institusjoner, så får man nok lett folk firkanta i hue, men også en tilleggsulempe, nemlig at det produseres knuste sinn og psykosomatiske lidelser som det koster store pengesummer for samfunnet å pleie, pengesummer som kommer på et annet budsjett enn det som etterligner det bedriftsøkonomiske. Ett steg framover for slike maktledende politikere kunne jo da i det minste vært å tenke sosialøkonomi, og ikke en slags bedriftsøkonomi, når de skal lede landet. Snakk om å spare seg til fant!

-

I de senere årene så er det nok mange som tidvis har følt at de omtrent har fått tutet ørene fulle av folk som ganske ensidig hylder markedet, omtrent som om markedet skal kunne tilpasses å gå inn i alle kriker og kroker i samfunnet. Med en slik markedstankegang inne, så er det nok også lettere for dem å gli inn i en produksjons-bedrift-tankegang for institusjoner.

-

Kvasipolitikk mener jeg for eksempel har rammet institusjoner som somatisk helsevesen, eldreomsorg og forskningsinstitusjoner. Institusjoner som politiet, skolen, NAV, barnevernet, psykiatrien og rusomsorgen mener jeg at i tillegg til å ha blitt rammet selv av kvasipolitikk, også i stor grad har fått slite med resultatene av kvasipolitikken ute i samfunnet. Så jeg mener denne kvasipolitikken også tildels har medvirket til å danne vårt nåværende to-tredjedelssamfunn. Et samfunn som jeg mener gjør at ca én tredjedel av befolkningen i stor grad føler seg utstøtte fra en respektert plass i samfunnet.

-

En selvforsterkende kjøligere politikk

Etterhvert som slike institusjoner på en slik måte har fått ennå flere klienter, så har tydeligvis samtidig mange maktledende politikere følt det ønskelig å ville behandle hver enkelt klient ennå billigere. Da er det nok mange av de ansatte ved slike institusjoner som i ennå større grad har tydd til «pisken», i desperasjon, og kanskje spesielt hvis de har følt pusten i nakken fra øvrighetsklanen. Slik har nok frustrasjonene til klientene ved slike institusjoner i ennå større grad blitt forsterket, og det har nok medført at endel ansatte har følt at det generelt er blitt vanskeligere å håndtere klienter.

-

Da er det jo ikke annet å forvente enn at ganske mange av de ansatte ved slike institusjoner etterhvert oppfører seg som ganske firkanta pakker. For hvordan kan man få mest mulig gjensidig respekt innad i institusjonen når mange av de ansatte tydeligvis stadig blir pådyttet mantraet; «være effektiv og spare på budsjettet»? Vel, resultatet er tydeligvis at mange av de ansatte stadig svimer rundt i en effektiviseringtankegang, slik at det etterhvert ser ut som om de nettopp er falt ned fra månen, og med funksjonsevne som selvgående roboter med dårlig programvare.

-

Hvis man tar en kynisk bedriftsleder-filosofi som mal, av den typen som er så grådig at den forbruker arbeidskraft, så kan jo kyniske måter å få inn sprekere arbeidskraft på være å slå hardt ned på naturlige småpauser i arbeidet, samt å prøve og piske folk over sitt naturlige arbeidstempo, slik at de «svakeste» slutter frivillig. For meg så ser det dessverre ut som om den filosofien, spesielt i de senere årene, tildels har blitt fulgt for visse institusjoner her i landet, og det kanskje litt bevisst, og litt ubevisst, fra ledelsens side. På den måten så kommer nok også gjensidig respekt mellom menneskene i slike institusjoner lett i annen rekke, og slik blir det nok lett et surt og lite karismatisk arbeidsmiljø.

-

Slik som jeg i de senere årene har tolket signalene, fra spredte fordekte rop om denne problemstillingen, så har dette systemet med produksjons-bedrift-tankegang for institusjoner tydeligvis i stor grad kunnet gjennomføres ved storlig å premiere de institusjons-sjefene som ganske ukritisk har gått inn for rasjonalisering med en slik tankegang i bakhodet. Og det vil ikke forundre meg om mange av disse institusjons-sjefene føler en slik premiering som et slags risikotillegg hvis det i omfattende grad blir avslørt hvor dårlig det egentlig står til på institusjonen.

-

Etter min vurdering, så var institusjons-ledelsen her i landet generelt betydelig bedre på 70-tallet enn i dag. I dag så kan det jo, ved visse institusjoner, virke som om ledelsen synes det er fryktelig ille om noen ansatte klarer å snike seg bort for å ta en pause utenom skjemaet. Vel, hvis ansatte bruker stor oppfinnsomhet for å snike seg bort for å ta en pause, så kan det jo tyde på at ledelsen viser svært lite entusiasme i sin ledelse og/eller at arbeidsmiljøet er mentalt nedbrytende. Mennesker under visse varmere himmelstrøk kan ofte si; «jeg må ha respekt», hvis de blir forsøkt presset over en viss grense, og det kan de tydeligvis si fordi de er sin egen sjef, og/eller fordi kulturen tilsier at respekt går foran å presse ut maksimal, og ofte kortsiktig, profitt.

-

Mindre direktekontroll, og mer suspekt og mistenksom fjernstyring

Det bør etter min forståelse være en selvfølge at toppsjefen av og til, og institusjonssjefen ganske rutinemessig, tar seg en runde rundt i institusjonen, for å få direkte kontakt med de ansatte, slik at disse sjefene kan få et større innblikk i hvor skoen trykker i institusjonen. Men dessverre så kan det for meg virke som om noen toppsjefer oftere i stedet velger å sitte på sitt kontor for å sende ut spare-direktiver (noen av dem nok fordi de helst ikke vil vite), og hvor endel institusjons-sjefer tydeligvis forholdsvis lydig følger ordre så lenge de kan føle at sin egen lønnsutbetaling er fyldig nok.

-

Når noen kritiserer en ukultur ved en institusjon, så har det i de senere årene ikke vært sjelden å høre fraser fra toppsjefen som; «institusjonssjefen har min tillit», og det brukt som en slags argumentasjon i seg selv. Vel, å svare på kritikk mot institusjonssjefen på en slik måte er jo omtrent det samme som å si; «jeg har tillit til institusjonssjefen, men ikke til deg». Så for meg så synes jeg det er mye som tyder på at øvrighetsklanen delvis har beveget seg inn i kutymene til den gamle embetsmannsstaten, der hvor man i praksis ofte viste «full tillit» til øvrighetspersoner kun i kraft av disse personenes stillinger i samfunnet. Historien viser jo at øvrighetspersoner tildels grovt utnyttet det systemet, og det fordi de jo var mennesker de også. Så pass på folkens, så vi ikke blir gående i en hengemyr av embetsmannsdiktatur.

-

En bedriftseier nøyer seg nok sjelden med å bare høre direktøren fortelle om forholdene ved bedriften. Eieren ønsker nok stadig å også ville se og kontrollere produktene til bedriften. På lignende måte så mener jeg en toppsjef for en institusjon også bør være nysgjerrig på å direkte-kontrollere resultatene til institusjonen.

-

Så med økende fravær fra toppsjefer på institusjonene, så blir det jo i mer eller mindre grad fjernstyrt kvasipolitikk av seg selv, og jeg mener det kan tyde på at flere av disse sjefene prøver å oppveie det fraværet med å holde et større kontroll-skjema-velde overfor institusjonen. Det vil si et økende tellekantregime, og økende byråkratisering, men tydeligvis ofte i navnet av rasjonalisering. Vel, de institusjonsledere som har entusiasme for faget, bør jo selvfølgelig også ha entusiasme for fornuftige rasjonaliseringer, og da kan det jo selvfølgelig bli ganske provoserende for slike ledere hvis det ganske monologisk kommer spare-direktiver fra en toppsjef som sitter ved et skrivebord ved et kontor et annet sted.

-

De institusjonsledere som gjør seg «lommekjent» med institusjonen, vil jo også i større grad få med seg detaljene i driften. Og det er nok ofte kjennskap til detaljene som kan være avgjørende for om en kan foreta rasjonaliseringer på en fornuftig måte eller ikke. Men det er jo selvfølgelig klart at endel institusjonsledere nok av og til også med fordel kunne lært endel av det private næringslivet når det gjelder innkjøpsrutiner, og på det området kan man jo arrangere kurs hvis man ser det nødvendig.

-

Opposisjonen på Stortinget, og media, har tydeligvis i liten grad grepet fatt i roten på problematikken

For meg så er det altså logisk at politikk bør ha et stort element av ledelse i seg for å kunne fungere skikkelig, men tydeligvis så har heller ikke opposisjonen på Stortinget i særlig grad i de senere årene satt fingeren skikkelig på hvor det drives for lite, og/eller for dårlig, politisk ledelse fra regjeringens side. Regjeringen blir jo uansett tvunget til å drive en viss ledelse, og min påstand er altså at den ledelsen i altfor stor grad har vært fjernstyrt kvasipolitikk. Så etter min mening så har landet i de senere årene i større grad vært styrt etter såpeopera-prinsipper enn etter prinsipper for god politisk ledelse.

-

Etter min forståelse så bør man jo kunne si at ikke bare våre demokratisk valgte medlemmer i regjeringen er landets folkevalgte toppsjefer, men også de resterende folkevalgte medlemmene på Stortinget. For selv om det er regjeringen som skal være den utøvende makt, så er jo alle stortingsrepresentantene demokratisk valgte ledere, og derfor så mener jeg at de resterende medlemmene på Stortinget, i tillegg til å være med i den lovgivende forsamling, i betydelig grad også bør gripe fatt i å lede an i kontroll og granskning av samfunnet med det for øye å få en best mulig demokratisk styring av landet. Og det er jo ikke typisk partipolitikk, men en mer generell-politisk oppgave som jeg mener alle demokratisk valgte toppledere bør føle påhviler dem.

-

Et mer bevisst politisk engasjement på den måten, fra våre folkevalgte toppsjefer, tror jeg også vil medføre at Stortinget blir seg mer bevisst i hvordan det utformer landets lover. Men når dette er sagt, så er det jo menneskelig at mange politikere kan trenge å bli påminnet å tenke over deres generell-politiske oppgave, og det kanskje spesielt siden de altså er valgt inn på grunnlag av partipolitikk.

-

Våre to andre statsmakter, domstolene og de maktledende mediene (som jeg her kaller de mediene som vanligvis har evne til å få politikere i tale, hvis de vil), er jo ikke demokratisk valgte, og spesielt derfor så mener jeg våre folkevalgte rikspolitikere bør ta sjefsansvaret for landet betydelig inn over seg.

-

Hvis rikspolitikerne hadde vært mer bevisst sin generell-politiske oppgave, så mener jeg de for eksempel forlengst burde ha forstått at det har fungert dårlig at domstolene, spesielt i de senere årene, i stor grad har fått kontrollere «sine egne», og jeg kan ikke forstå at noen grupper i samfunnet, sett over tid, generelt sett vil være nøyere med å prioritere allmennmoralske prinsipper framfor det å beskytte «sine egne», hvis medlemmenes konsekvenser ved misligheter overfor utenforstående som oftest blir svært få, eller mangler. Denne ukulturen her har tydeligvis medført dårligere rettssikkerhet for folk flest, men i mindre grad dårligere rettssikkerhet for folk som i større grad har posisjoner i samfunnet.

-

Så en leder bør etter min mening, både med jevne og ujevne mellomrom, «se med egne øyne» hvor skoen trykker der det skal ledes, men når det er sagt, så er det selvfølgelig ikke alle ledere som har evner til å sette seg skikkelig inn i hvordan skoen trykker. Opposisjonen på Stortinget bør jo ha stor anledning til å dukke opp der det bør drives politisk ledelse, for å kontrollere hvordan det blir ledet der. Dessuten så bør man jo også av og til kontrollere resultatene av det som blir ledet, og det for eksempel gjennom å se på statistikk på en analyserende måte, og ved å stimulere til å sette igang granskning av enkeltsaker som virker ulogisk behandlet.

-

Konkrete eksempler på fjernstyrt kvasipolitikk

Dette er et essay, og ingen lengre vitenskapelig avhandling, men jeg regner med at svært mange av de som leser dette essayet har egne erfaringer med det jeg her kaller fjernstyrt kvasipolitikk, og at de derfor kan synes mange av de tekstene jeg her henviser til høres fornuftige ut. Man kan jo uansett allikevel ikke vise til eksakte naturvitenskapelige resultater når det gjelder tolkning av forskning innen ledelse. Heldigvis så har jeg i den senere tiden også funnet endel tekster hos de større veletablerte medier som underbygger mine påstander i dette essayet.

-

Når det gjelder fjernstyrt kvasipolitikk i den norske skolen, så mener jeg denne linken her (Rektorer drukner i papirarbeid, Oppland Arbeiderblad 30.01.2008), denne her (Feil ressursbruk forverrer læringsmiljøet i skolen, Dagbladet 15.02.2008), og denne her (Det er flaut å si at jeg er lærer, Dagbladet 07.02.2008), taler ganske for seg selv. Kanskje frittalenheten til rektoren i den førstnevnte teksten er oppstått gjennom at rektorer får for dårlig betalt i forhold til det usaklige presset de blir pålagt? Det er jo et velkjent triks å betale folk for å holde munn, men jeg kjenner ikke denne rektoren, og jeg kan jo håpe på at hun står fram med disse problemene av idealistiske grunner.

-

Gjennom det som framkommer i denne teksten her (NAV har startet i feil ende, Aftenposten 05.03.2008), så kan det jo tyde på at de aktuelle myndighetene, nå i den senere tid, i ennå større grad enn før (snakker her blant annet av egen erfaring) lar fjernstyrt kvasipolitikk gå ut over klientene, og det tydeligvis ved å skylde på at det er en vanskelig tid med omorganisering.

-

Vel, det er jo forskjellige måter å drive omorganisering på, og hvis jeg for eksempel skulle omorganisert en eggsentral, så ville jeg ikke bedt de ansatte om å begynne og kaste eggene bortetter for å spare tapt tid, men jeg kunne for eksempel ansatt vikarer, for å bedre på forholdene, og/eller dempet på omorganiseringstakten. Og om man i det hele tatt får ansatt vikarer, det har jo som regel forbindelse med lønns- og arbeidsforholdene man gir dem. Så etter min forståelse, så er det ingen automatikk i at det blir øket konfliktnivå ved en omorganisering, og jeg mener at også entusiasme bør kunne blomstre ved en omorganisering.

-

Denne teksten her (Derfor forlater jeg psykiatrien, Dagbladet 09.03.2006), og denne her (Stortinget har forsømt tilsynet med helsevesenet, Mental Helse 19.02.2008), bør jo gi klare pekepinner på hvordan det ligger an med fjernstyrt kvasipolitikk på det området. Her (Rusomsorg på anbud, Dagbladet 25.01.2008) så forteller Torbjørn Løkken om problemer på det området.

-

Denne teksten her (Norske papirarbeid- og møteleger, Dagens Næringsliv 08.02.2008), og denne her (Flest i Norge, Aftenposten 17.02.2008), viser hvordan også somatisk helsevesen tydeligvis sliter med fjernstyrt kvasipolitikk.

-

Her (Jeg er ny som sykepleier, men er jeg alt utbrent?, Aftenposten 22.02.2008) så kan dere lese om hvordan denne kvasipolitikken tydeligvis også virker inn på hjemmesykepleien, og i den teksten fremkommer det jo også hvordan slik kvasipolitikk tydeligvis kan omdanne gode jobber til såkalte drittjobber. En drittjobb definerer jeg som en jobb hvor det for eksempel kan være gjort vanskelig at det dannes et sosialt miljø mellom arbeidstagerne, hvor det kan være ekstra slitsomme skiftordninger, hvor arbeidstakere kan bli forsøkt presset over deres naturlige yteevne, hvor arbeidstakere kan ha svært dårlig betalt i forhold til hva de yter, hvor det kan være gjort mulig med stor grad av enveiskommunikasjon fra ledelsen og nedover, med mer.

-

Flere og flere stillinger også i det private næringsliv her i landet, og da øyensynlig spesielt lavtlønnsjobber, har tydeligvis gått over til å bli såkalte drittjobber, og det er jo ikke så rart når man selvfølgelig bør anta at noen bedriftseiere har som høyeste mål for bedriften å tjene mest mulig penger på kortest mulig tid. Da bør jo konkret politikk komme inn i bildet for å pålegge bedriftseierne å etablere et respektabelt arbeidsmiljø.

-

Mye tyder på at også politiet er plaget av problemer med fjernstyrt kvasipolitikk, og her (Politireform uten resultat, NRK 12.07.2004), og her (Lite politi i gatene, NRK 07.08.2006), så er det etter min vurdering noe som tyder på det.

-

Denne teksten her (Stadig trangere for studentene, Dagbladet 11.02.2008 ) viser hvordan også studenter tydeligvis har fått lide under denne kvasipolitikken i de senere årene. Her struper man altså økonomien til de fattigste studentene ned til kr 83 000,- i året, og hvor de altså ikke engang får lov til å ta opp høyere studielån enn den summen i Lånekassen, og det selv om det jo er studentene selv som skal betale ned på lånet senere.

-

Samtidig så har altså mange politikere messet om hvor viktig de mener det er å delta i det såkalte utdanningssamfunnet ved et moderne arbeidsmarked i stadig endring. Vel, når mange av studentene da tydeligvis må jobbe i tillegg til studiene, så regner jeg selvfølgelig med at det både kan gå ut over studiene og privatlivet deres, samt at det nok kan medvirke til at studentene i større grad tar i besittelse arbeidsplasser for ufaglært arbeidskraft i nærmiljøet som andre lokalbeboere nok ofte sårt kunne trengt i dagens arbeidsmarked.

-

Ganske fjernstyrt produksjons-bedrift-tankegang for institusjoner har tydeligvis også i stor grad smittet over til forskningsinstitusjoner, der endel forskere tydeligvis føler seg plaget med stadig å måtte vise til tellekanter i sitt arbeid i stedet for å få ro til mer langsiktig forskning. Her (Å telle seg til kvalitet, Dagbladet 25.11.2005), så kan du lese litt om det.

-

De forskere jeg har vært i langvarig kontakt med har vært svært selvgående når de har fått utføre selve faget, og det tydeligvis på grunn av entusiasmen for selve faget. Da skjønner jeg godt at de kan miste mye av motivasjonen, hvis de føler de stadig må tilrettelegge arbeidet på en upraktisk måte ved at det skal vises til tellekanter.

-

De maktledende politikerne her i landet har tydeligvis, i de senere årene, også vært forholdsvis gjerrige på å tildele midler til langsiktig næringsforskning, og det selv om slik langsiktig forskning øyensynlig sjelden blir betalt av private investorer, og det nok fordi investeringer, hvor inntjeningen eventuelt kommer etter svært lang tid, tydeligvis ofte er svært lite forlokkende for slike.

-

Hvorfor har så fjernstyrt kvasipolitikk tydeligvis festet seg såpass solid her i landet i de senere årene?

Vel, for det første, så har tydeligvis toppolitikere fått endel argumenter for det «rekendes på ei fjøl», fordi det øyensynlig samtidig til en viss grad har vært en trend for slik fjernstyrt kvasipolitikk i de vestlige samfunn. Slik har nok dessuten de av de maktledende toppolitikerne som har hatt begrensede politiske evner, i forhold til oppgaven, følt at de har fått en behageligere jobb.

-

Dessuten, hvis man ikke er inderlig interessert i å pleie den menneskelige kapital, så er nok veien derifra, til storlig å kunne premiere de ledere som er tilhengere av fjernstyrt kvasipolitikk, ganske kort, og det selv om det samtidig kan medføre at en må kjøre slalom mellom skrikene til de undertrykte som ikke har bein innenfor i maktens korridorer.

-

Det er nok dessuten betydelig lettere å privatisere, for deretter å ville gi oppdrag til venners venner, når argumentasjonen går i produksjons-bedrift-retorikk. Og så lenge man har med mennesker å gjøre, så bør man jo regne med at noen ledere av og til tenker i de baner. Det er jo ikke bestandig at oppdrag bare vurderes gjennom pris, så derfor kan jo vurderingen av innhentede tilbud ofte gi betydelig tolkningsrom. Og det skal utvilsomt av og til bare et lite hint til fra en leder før det kan påvirke beslutningstagere.

-

Den omfattende fjernstyrte kvasipolitikken her i landet i de senere årene har nok også vært et utslag av et forholdsvis stort fravær av offentlig debatt rundt ledelsesfilosofi her i landet, inntil ganske nylig. Det bør vel for eksempel være ganske stor samstemmighet om at det i en institusjon bør være mest mulig gjensidig respekt mellom ledere, ansatte og klienter? Jeg for min del synes derimot det har vært altfor lett for ledere her i landet å lede sine underordnede på en lite respektert måte.

-

Men det å utøve gjensidig respekt kan nok være forholdsvis vanskelig å utøve for noen ledere, så det bør nok innpodes og læres. Jeg mener at det å utøve gjensidig respekt ved en institusjon, handler veldig mye om å lære seg til å bli oppriktig interessert i hverandres vilkår, og evner, i forhold til det institusjonen bør yte. Slik mener jeg man lettere kan gi folk oppnåelige mål, som applauderes underveis med entusiasme.

-

Når dette er sagt, så mener jeg oppgaven er ekstra stor for stortingsrepresentanter i forhold til de fleste andre topplederstillinger i samfunnet, men jeg mener det bør hjelpe betydelig på tryggheten til stortingsrepresentantene hvis de går inn for å tilegne seg kunnskaper slik at de blir intellektuelle, og/eller går inn for å ville være ganske åpne for å lytte til intellektuelle stemmer i samfunnet, samt at de er svært bevisste på å også besøke de grupperinger i samfunnet som ikke så ofte oppsøker dem selv, slik at disse politikerne, forholdsvis uavhengig av utidig støy rundt seg, lettere kan klare å få samlet tråder fra samfunnets mange grupperinger. Hvis stortingsrepresentanter så i større grad etablerer en slik trygghet, så tror jeg også de blir mindre opptatt av bobler som blir blåst opp av media fra dag til dag, for bobler sprekker etterhvert, men god langsiktig konkret politikk kan folk i større grad føle på kroppen.

-

Ledere med evner og engasjement nok for konkret politikk, vil nok ha stor sans for å ville være oppsøkende, for deretter å kunne fryde seg over å se resultatene av å kombinere tråder fra forskjellige grupperinger i samfunnet. Men for at slike ledere skal kunne komme fram til maktposisjoner i rikspolitikken, på en slik måte at de føler de i betydelig grad kan utfolde seg med konkret politikk, så tror jeg det nå kan trengs omfattende med engasjement og oppfølging fra folk utenfor øvrighetsklanen.

-

Etter min vurdering, så bør man ikke være redd for det demokratiske vernet om vårt samfunns tradisjonelle private interesser ved en mer årvåken politikk. Kanskje tvertimot, for dette essayet handler jo om å være mer bevisst på å få til en bedre politikk der det bør drives politikk. Og selv om det nok til en viss grad har vært en trend for slik fjernstyrt kvasipolitikk i de vestlige samfunn i de senere årene, så bør det jo være mulig for oss å dytte i motsatt retning, så mye vi kan, men jeg har derimot inntrykk av at norsk toppolitikk, i de senere årene, for en stor del i stedet har vært en pådriver for fjernstyrt kvasipolitikk.