Norges økte korrupsjonsproblem undergraver både demokratiet og andre områder av politikken

Korrupsjon utføres ofte ganske innfløkt, og behøver ikke bestå av direkte overføring av penger.

Det kan virke som om det i dag er en svært stor uvilje hos mange norske politikere til å kalle korrupsjon for korrupsjon, og til å påpeke mistanke om korrupsjon. Når en person misbruker sin stilling til egen vinning så er det korrupsjon. Så korrupsjon kan være fra de helt små forseelser som å bevisst ta med seg en billig penn hjem fra jobben, til de betydelig større forseelser.

-

Derfor forstår jeg ikke helt hvorfor det skal være så vanskelig for så mange av dagens norske øvrighetspersoner å kalle korrupsjon for korrupsjon, og hvis politikerne hadde vært flinkere til å bruke det riktige navnet på korrupsjon, i stedet for stadig å bruke unnvikende omskrivelser, så tror jeg også det norske folk hadde blitt mer opplært til å være mer på vakt overfor korrupsjon i samfunnet.

-

Når man for eksempel ser at økte bevilgninger til en sektor ikke gir nevneverdig resultat, så er det jo da ofte berettiget å nevne at det kan være forårsaket av korrupsjon, men så lenge øvrighetspersoner ikke nevner slik mistanke om korrupsjon, så blir det jo ofte heller ikke igangsatt grundige undersøkelser for å undersøke om det har foregått korrupsjon. Dessuten, så lenge man ikke kaller korrupsjon for korrupsjon, så føles det nok også lettere for de korrupte å omskrive deres egne korrupte handlinger, i deres egen moral, til noe som høres betydelig mildere ut.

-

Slik kan korrupsjonen dyrkes videre slik at korrupsjonsdyret kan spise seg feitere og feitere, fra stadig større budsjett, år for år, og slik kan organisasjonsendringer, som har den hensikt å prøve og bidra til mer økonomisk rasjonalitet, faktisk bidra til mindre økonomisk rasjonalitet, og det fordi det ikke settes fokus på korrupsjonsdyret. Det er ikke dermed sagt at de politikere som legger premissene for hvordan en sektor skal styres bevisst legger opp til korrupsjon, men disse kan være sterkt påvirket av utenforstående krefter i sin organisasjonstankegang, krefter som kan se seg tjent med å ha et system som er lite kontrollerbart fra toppen.

-

Når enkeltpersoner blir direkte rammet av andres betydelig korrupte handlinger, så er det ikke tvil om at det ofte kan utarte seg til en stor tragedie for disse enkeltpersonene. Man hører ofte formaninger fra myndighetene om at man også selv må ta ansvar for egen skjebne selv om man har et svært ressurssvakt utgangspunkt. Så spesielt når man ligger nede, så er man jo ofte ekstra avhengig av å møte en forutsigbar tolkning av lover og regler for å kunne bygge seg opp igjen sakte men sikkert, stein på stein. Slikt kan jo derimot etterhvert føles ganske umulig hvis man må krangle til seg hver byggestein som man har rett på, og / eller avtalen om levering av byggesteiner plutselig blir nullet ut gjennom en udemokratisk juridisk tolkning.

-

Noen påstår at små forhold spesielt gir grobunn for korrupsjon. Vel, jeg kan ikke se at en eneste nasjon i dag er så liten at den gir spesiell grobunn for korrupsjon, men derimot dårlig praksis for å vurdere habilitet gir selvfølgelig grobunn for korrupsjon, for slik kan de med betydelig makt og myndighet begynne å slurve med kontrollen av hverandre. Dessuten, små forhold pleier jo også å gi tilsvarende færre mennesker med betydelig makt og myndighet.

-

Mange oppdager nok ikke i det hele tatt at de blir lurt i korrupsjon, fordi korrupsjonen ofte er så utspekulert utført, men mange av disse mener nok derimot at de er blitt utsatt for svært dårlig behandling uten å tenke på at det er korrupsjon. Derfor mener jeg det er spesielt viktig for myndighetene å prøve og rydde bort mekanismene som skaper korrupsjon med en gang man oppdager korrupsjonen, fordi den korrupsjonen man oppdager utvilsomt ofte kun er toppen av isfjellet.

-

Etter å ha fulgt litt med på nettet om emnet korrupsjon en stund, så har jeg inntrykk av at omtrent annenhver kommune her i landet nå har et betydelig korrupsjonsproblem, og hvordan de kommunale rutinene, som skal gi demokrati, får anledning til å utvikle seg på lokalplan, det er selvfølgelig også i stor grad et rikspolitisk anliggende.

-

Her på «Norge rykker ned på verdens korrupsjonsranking» (transparency.no), så gies det en beskrivelse av Norges korrupsjonsproblem, og Norge har i en årrekke ligget dårligst an blant de nordiske landene på korrupsjonsstatistikken til Transparency International.

-

Så selv om nok mange føler de ikke har fått særlig befatning med Norges korrupsjonsproblem, så ville de nok merket en betydelig endring til det bedre hvis det norske korrupsjonsproblemet ble fjernet. For da kunne man nok merket en betydelig bedre kundeservice rundt omkring (for dårlig kundeservice brukes jo utvilsomt ofte til å holde folk som har kritiske spørsmål på avstand), samt at man nok ville kunne se at samfunnet kunne fått betydelig mer ut av hver skattekrone.

-

Hvilken partiledelse er det da som griper tydelig tak i Norges korrupsjonsproblem under denne valgkampen? Og nå mener jeg altså partiledelse, for det nytter jo ofte svært lite hvis noen uti periferien i et parti griper fatt i problemet hvis partiledelsen ikke har sans for det.

-

Vel, jeg har funnet ut at partiledelsen i Demokratene griper tydelig tak i denne problematikken som dere kan se her i videoen «Gjenopptakelsesdomstol for sivile saker» (ikke den videoen som først dukker fram):

http://www.demokratene.no/informasjon/webtv/

-

Demokratene har altså gjort dette til en egen valgkampsak, og det synes jeg inngir tillit til at de virkelig vil prøve å gjøre noe med problemet. Og hvis partiet ikke har lagt ut opplegget på nettet, så tror jeg også mindre på at partiledelsen har bein nok i nesa nok til å ville stå for opplegget i praksis.

Nok en dom fra det norske rettsvesenet basert på synsing?

I stadig flere norske straffesaker så kan det for meg virke som norsk rettsvesen har gått bort fra prinsippet om at «tvilen skal komme tiltalte tilgode».

-

I denne saken; «Drev «torturlignende» mishandling av mindreårig kone» (dagbladet.no), så synes jeg hele saken høres temmelig farseaktig ut. Der står det:

-

«Mannen, som var førsteamanuensis ved Høyskolen i Oslo, skal ved minst fire anledninger ha festet rep til kvinnens armer eller bein, og hengt henne opp i takbjelkene. Der skal hun ha hengt i flere timer, sa lagmannsretten da saken først var oppe i 2007.»

-

og

-

«- Jeg ble hengt opp i takbjelkene fordi jeg så på tv uten lov, forklarte jenta den gang.»

-

og

-

«Det har lenge vært forvirring rundt fornærmedes alder, og hun var en periode oppsatt med 1985 som fødselsår. Myndighetene har nå på bakgrunn av opplysninger satt fødselsåret til 1988.»

-

og

-

«Hun måtte flere ganger avbryte for å kaste opp under rekonstruksjonen og forklaringa,…»

-

Den tidligere dommen fra lagmannsretten ble faktisk opphevet av Høyesterett på grunn av saksbehandlingsfeil, og derved sendt tilbake til lagmannsretten fordi lagmannsretten ikke viste interesse for å finne ut hvordan jenta i praksis kunne henge etter et rep fra disse bjelkene på den måten som beskrevet av jenta.

-

Vel, slik mangel på bevis på teknisk gjennomførbarhet plager tydeligvis ikke denne lagmannsretten, da tenker de ansvarlige dommerne i denne lagmannsretten tydeligvis i stedet på hvordan de, gjennom manipulasjoner og frynsete bruk av av rettens virkemidler, allikevel kan få dømt denne mannen ved stort sett å støtte seg til jentas forklaringer, slik at saken denne gangen ikke kan ankes videre til Høyesterett på grunnlag av saksbehandlingsfeil.

-

Tiltaltes advokat Morten Furuholmen derimot syntes tydeligvis det var viktig å i større grad legge praktiske vurderinger og bevismateriale til grunn, men det er jo ikke bestandig så lett å få det til i dagens norske rettsvesen som en kan lese om i dette sitatet her, hentet fra «Konevoldsdom opphevet av Høyesterett» (dagbladet.no):

-

«Da kravet om rekonstruksjon av opphengningen ble avslått under behandling av saken, utførte Furuholmen en privat rekonstruksjon, men ble nektet å legge den fram som bevis i retten. Bilder av rekonstruksjonen ble offentliggjort i to Oslo-aviser, og Furuholmen ble ilagt en rettergangsbot på 10 000 kroner fordi retten kom fram til at han sto bak offentliggjøringen.»

-

Hva slags rettsvesen er dette da, som gir folk bøter for å prøve å frambringe fakta som kan bidra til å stikke hull på hovedpåstander fra en motpart i saken? Hva var galt i å prøve å la allmennheten ta del i sakens faktavurderinger? Jeg for min del mener derimot at det er svært prisverdig at en advokat prøver å bruke pressen til å vise et kritisk blikk på det rettsvesenet som i altfor stor grad, i praksis, får arbeide i det skjulte, men her fikk altså advokaten en bot på 10 000 kroner for å ytre seg i det som burde tilhøre ytringsfriheten.

-

Hvis det derimot hadde vært et sunt rettsvesen, så burde de ansvarlige dommerne følt det som å få en fjær i hatten i offentligheten hvis de gjennom saklige prosedyrer kunne tatt media på senga ved å komme fram til et annet resultat enn det media på forhånd anså som sannsynlig. Men de ansvarlige dommerne her bryr seg tydeligvis lite om å få en slik fjær i hatten i offentligheten, for det kan virke som om de føler at de får en mye større og prektigere fjær et helt annet sted.

-

Så jeg er altså svært lite bekymret for såkalt forhåndsdømming som det påståes kan forårsakes av norske medier i dagens norske virkelighet. For det virker jo derimot som om norske dommere i større grad nettopp trenger å føle større søkelys, fra offentligheten, på sakens detaljer og saksbehandlingen, og jeg føler dommerne i altfor stor grad slipper unna med at det offentlige søkelyset i altfor mange saker stort sett kun kommer på hva domsresultatet ble, hvis det i det hele tatt kommer et offentlig søkelys på saken.

-

Maktledende krefter innenfor den norske dommerstand har tydelig såpass angst for større offentlig søkelys på rettsvesenets arbeid at dommerne her statuerer et eksempel, og gir advokaten en bot på 10 000 kroner for å bringe offentlighetens søkelys på vesentligheter innenfor sakens detaljer og saksbehandlingen, og det selv om advokaten altså presenterer det hele innenfor det som bør tilhøre ytringsfriheten.

-

Vel, etter også å ha lest flere andre tillitvekkende kritiske kommentarer om denne saken, så ser det for meg ut som om de ansvarlige lagmannsrettsdommerne i denne saken synes det er helt greit å bruke synsing for å avgjøre denne saken. Hadde det bare vært synsing på grunnlag av en renhårig vurdering av forklaringer og fakta så hadde det jo vært litt bedre, men for meg så synes jeg det derimot ser ut som om de her bruker synsing for å støtte opp om et maktnettverk i samfunnet.

-

Så spesielt siden disse dommerne tydeligvis synes det er greit å bruke synsing på den måten, så synes jeg det er helt greit å bruke synsing i dette innlegget selv om jeg ikke har satt meg omfattende inn i saken. Og det er jo stor forskjell på å bruke synsing for å ville støtte opp om utenforliggende forhold, og synsing med en faktaorientert tankegang for å ville støtte opp om demokratiet. Så min synsing, på grunnlag av det jeg foreløpig vet om saken, er som følger:

-

Kan det være at jenta følte seg beordret av mannen til å trimme i takbjelkene etter stadig å ha blitt tatt på fersken i å sitte å se svært mye på TV? Kan det være at jenta har følt seg presset av noen ekstreme feminister til å omskrive dette til å fortelle at hun ble hengt opp med rep i takbjelkene? Vel nå driver jeg altså bare med synsing på et spinkelt faktagrunnlag, men vi har jo noe som kalles ytringsfrihet her i landet, og jeg føler denne synsingen blir i demokratiets tjeneste.

-

Dessuten, hun ble altså først oppsatt med 1985 som fødselsår, og hvor dette deretter ble endret til 1988. Vel, at hun etterhvert blir påstått å være betydelig yngre mener jeg er ganske mistenkelig i en slik sak. Vet ikke jenta selv om hun er født i 1985 eller 1988? Det er jo faktisk et sprik på hele tre år. Kan det i så tilfelle være at jenta er svært lite nøye med å frambringe nøyaktige faktapåstander? Eller er det domstolen som har forskjøvet fødselsåret fordi den ikke stoler på jentas påstand der? Hvordan kan domstolen da i tilfelle ha så stor tillit til jentas andre forklaringer?

-

Det at jenta flere ganger måtte avbryte i retten for å kaste opp, det kan jo tyde på at hun følte seg svært presset. Men presset av hvem? Følte hun seg presset av tiltalte, eller følte hun seg presset av andre til å avgi falske forklaringer for at tiltalte skulle kunne bli fremstilt som en svært grov konemishandler?

-

Vel, jeg har selv erfart på kroppen det norske rettsvesenets omfattende muligheter til å drive synsing for å støtte opp om sterke krefter i samfunnet, så spesielt derfor synes jeg det er helt greit å drive litt synsing tilbake her selv om jeg ikke har satt meg grundig inn i saken, og det fordi jeg føler det er altfor få stemmer som tør å si domstolene midt imot, og fordi denne synsingen min er på grunnlag av det jeg pr dags dato anser som troverdige faktapåstander.

-

Svært tragisk kan derimot synsing bli hvis det norske rettsvesenet banker gjennom en dom på bakgrunn av synsing, og spesielt hvis denne synsingen støtter opp om utenforliggende forhold, og det hele formulert i et manipulerende språk som kanskje også kan få juryen til å gå på limpinnen. For min del så synes jeg som om det kan virke som om forskjellige sterke maktgrupperinger i samfunnet av og til kan få hjelp til å bestille den type dommer som kan være behjelpelig med å presse gjennom saken i deres favør.

-

Her i «Når uretten slår tilbake: jussens omveier og bakveier» (sfm.no), så står det også nevnt noe om denne saken, fra en som har vært tilskuer under denne rettssaken, og den teksten synes jeg bærer preg av integritet.