I stadig flere norske straffesaker så kan det for meg virke som norsk rettsvesen har gått bort fra prinsippet om at «tvilen skal komme tiltalte tilgode».
-
I denne saken; «Drev «torturlignende» mishandling av mindreårig kone» (dagbladet.no), så synes jeg hele saken høres temmelig farseaktig ut. Der står det:
-
«Mannen, som var førsteamanuensis ved Høyskolen i Oslo, skal ved minst fire anledninger ha festet rep til kvinnens armer eller bein, og hengt henne opp i takbjelkene. Der skal hun ha hengt i flere timer, sa lagmannsretten da saken først var oppe i 2007.»
-
og
-
«- Jeg ble hengt opp i takbjelkene fordi jeg så på tv uten lov, forklarte jenta den gang.»
-
og
-
«Det har lenge vært forvirring rundt fornærmedes alder, og hun var en periode oppsatt med 1985 som fødselsår. Myndighetene har nå på bakgrunn av opplysninger satt fødselsåret til 1988.»
-
og
-
«Hun måtte flere ganger avbryte for å kaste opp under rekonstruksjonen og forklaringa,…»
-
Den tidligere dommen fra lagmannsretten ble faktisk opphevet av Høyesterett på grunn av saksbehandlingsfeil, og derved sendt tilbake til lagmannsretten fordi lagmannsretten ikke viste interesse for å finne ut hvordan jenta i praksis kunne henge etter et rep fra disse bjelkene på den måten som beskrevet av jenta.
-
Vel, slik mangel på bevis på teknisk gjennomførbarhet plager tydeligvis ikke denne lagmannsretten, da tenker de ansvarlige dommerne i denne lagmannsretten tydeligvis i stedet på hvordan de, gjennom manipulasjoner og frynsete bruk av av rettens virkemidler, allikevel kan få dømt denne mannen ved stort sett å støtte seg til jentas forklaringer, slik at saken denne gangen ikke kan ankes videre til Høyesterett på grunnlag av saksbehandlingsfeil.
-
Tiltaltes advokat Morten Furuholmen derimot syntes tydeligvis det var viktig å i større grad legge praktiske vurderinger og bevismateriale til grunn, men det er jo ikke bestandig så lett å få det til i dagens norske rettsvesen som en kan lese om i dette sitatet her, hentet fra «Konevoldsdom opphevet av Høyesterett» (dagbladet.no):
-
«Da kravet om rekonstruksjon av opphengningen ble avslått under behandling av saken, utførte Furuholmen en privat rekonstruksjon, men ble nektet å legge den fram som bevis i retten. Bilder av rekonstruksjonen ble offentliggjort i to Oslo-aviser, og Furuholmen ble ilagt en rettergangsbot på 10 000 kroner fordi retten kom fram til at han sto bak offentliggjøringen.»
-
Hva slags rettsvesen er dette da, som gir folk bøter for å prøve å frambringe fakta som kan bidra til å stikke hull på hovedpåstander fra en motpart i saken? Hva var galt i å prøve å la allmennheten ta del i sakens faktavurderinger? Jeg for min del mener derimot at det er svært prisverdig at en advokat prøver å bruke pressen til å vise et kritisk blikk på det rettsvesenet som i altfor stor grad, i praksis, får arbeide i det skjulte, men her fikk altså advokaten en bot på 10 000 kroner for å ytre seg i det som burde tilhøre ytringsfriheten.
-
Hvis det derimot hadde vært et sunt rettsvesen, så burde de ansvarlige dommerne følt det som å få en fjær i hatten i offentligheten hvis de gjennom saklige prosedyrer kunne tatt media på senga ved å komme fram til et annet resultat enn det media på forhånd anså som sannsynlig. Men de ansvarlige dommerne her bryr seg tydeligvis lite om å få en slik fjær i hatten i offentligheten, for det kan virke som om de føler at de får en mye større og prektigere fjær et helt annet sted.
-
Så jeg er altså svært lite bekymret for såkalt forhåndsdømming som det påståes kan forårsakes av norske medier i dagens norske virkelighet. For det virker jo derimot som om norske dommere i større grad nettopp trenger å føle større søkelys, fra offentligheten, på sakens detaljer og saksbehandlingen, og jeg føler dommerne i altfor stor grad slipper unna med at det offentlige søkelyset i altfor mange saker stort sett kun kommer på hva domsresultatet ble, hvis det i det hele tatt kommer et offentlig søkelys på saken.
-
Maktledende krefter innenfor den norske dommerstand har tydelig såpass angst for større offentlig søkelys på rettsvesenets arbeid at dommerne her statuerer et eksempel, og gir advokaten en bot på 10 000 kroner for å bringe offentlighetens søkelys på vesentligheter innenfor sakens detaljer og saksbehandlingen, og det selv om advokaten altså presenterer det hele innenfor det som bør tilhøre ytringsfriheten.
-
Vel, etter også å ha lest flere andre tillitvekkende kritiske kommentarer om denne saken, så ser det for meg ut som om de ansvarlige lagmannsrettsdommerne i denne saken synes det er helt greit å bruke synsing for å avgjøre denne saken. Hadde det bare vært synsing på grunnlag av en renhårig vurdering av forklaringer og fakta så hadde det jo vært litt bedre, men for meg så synes jeg det derimot ser ut som om de her bruker synsing for å støtte opp om et maktnettverk i samfunnet.
-
Så spesielt siden disse dommerne tydeligvis synes det er greit å bruke synsing på den måten, så synes jeg det er helt greit å bruke synsing i dette innlegget selv om jeg ikke har satt meg omfattende inn i saken. Og det er jo stor forskjell på å bruke synsing for å ville støtte opp om utenforliggende forhold, og synsing med en faktaorientert tankegang for å ville støtte opp om demokratiet. Så min synsing, på grunnlag av det jeg foreløpig vet om saken, er som følger:
-
Kan det være at jenta følte seg beordret av mannen til å trimme i takbjelkene etter stadig å ha blitt tatt på fersken i å sitte å se svært mye på TV? Kan det være at jenta har følt seg presset av noen ekstreme feminister til å omskrive dette til å fortelle at hun ble hengt opp med rep i takbjelkene? Vel nå driver jeg altså bare med synsing på et spinkelt faktagrunnlag, men vi har jo noe som kalles ytringsfrihet her i landet, og jeg føler denne synsingen blir i demokratiets tjeneste.
-
Dessuten, hun ble altså først oppsatt med 1985 som fødselsår, og hvor dette deretter ble endret til 1988. Vel, at hun etterhvert blir påstått å være betydelig yngre mener jeg er ganske mistenkelig i en slik sak. Vet ikke jenta selv om hun er født i 1985 eller 1988? Det er jo faktisk et sprik på hele tre år. Kan det i så tilfelle være at jenta er svært lite nøye med å frambringe nøyaktige faktapåstander? Eller er det domstolen som har forskjøvet fødselsåret fordi den ikke stoler på jentas påstand der? Hvordan kan domstolen da i tilfelle ha så stor tillit til jentas andre forklaringer?
-
Det at jenta flere ganger måtte avbryte i retten for å kaste opp, det kan jo tyde på at hun følte seg svært presset. Men presset av hvem? Følte hun seg presset av tiltalte, eller følte hun seg presset av andre til å avgi falske forklaringer for at tiltalte skulle kunne bli fremstilt som en svært grov konemishandler?
-
Vel, jeg har selv erfart på kroppen det norske rettsvesenets omfattende muligheter til å drive synsing for å støtte opp om sterke krefter i samfunnet, så spesielt derfor synes jeg det er helt greit å drive litt synsing tilbake her selv om jeg ikke har satt meg grundig inn i saken, og det fordi jeg føler det er altfor få stemmer som tør å si domstolene midt imot, og fordi denne synsingen min er på grunnlag av det jeg pr dags dato anser som troverdige faktapåstander.
-
Svært tragisk kan derimot synsing bli hvis det norske rettsvesenet banker gjennom en dom på bakgrunn av synsing, og spesielt hvis denne synsingen støtter opp om utenforliggende forhold, og det hele formulert i et manipulerende språk som kanskje også kan få juryen til å gå på limpinnen. For min del så synes jeg som om det kan virke som om forskjellige sterke maktgrupperinger i samfunnet av og til kan få hjelp til å bestille den type dommer som kan være behjelpelig med å presse gjennom saken i deres favør.
-
Her i «Når uretten slår tilbake: jussens omveier og bakveier» (sfm.no), så står det også nevnt noe om denne saken, fra en som har vært tilskuer under denne rettssaken, og den teksten synes jeg bærer preg av integritet.
