Og det i «En hjelpeløs debatt» (minerva.as), hvor Peter Andre Jensen har skrevet innlegget, og Elin Ørjasæter har lagt igjen en kommentar. Der har Peter Andre Jensen tatt grovarbeidet med å avkle mange floskler i denne debatten, og derfor prøver jeg nå å videre bidra i denne debatten selv om jeg har liten tro på at de store mediehusene i disse tider vil vise særlig interesse for bloggeres agenda på dette området. Det fordi jeg mistenker at den økende hetsen mot de som faller utenfor i det norske samfunnet tildels er en villet hets startet av sterke krefter i samfunnet, og da kan det jo også være svært begrenset hvor langt en bloggdebatt rekker.
-
Grunnen til økende hets mot folk som faller utenfor i det norske samfunnet, tror jeg kan være en kombinasjon av at visse mektige mennesker, både på venstre- og høyresiden, føler at den enkleste måten for dem å bidra til at det spares på trygdebudsjettene i den nåværende situasjonen, hvor stadig flere faller utenfor, er å prøve å degradere disse utenformenneskene, og det først moralsk, og deretter økonomisk. For det er selvfølgelig ganske mange mennesker som lett støtter opp om mektige menneskers fraser, og det er også ganske mange mennesker som stort sett overflatesurfer nyhetsbildet.
-
Kanskje spesielt derfor, så får man ute blant folk også lett spørsmålet, hvis man er svært åpen om at man er uføretrygdet; «Men litt kan du vel jobbe?». Vel, mange uføre vil jo også gjerne jobbe litt, for det er jo ikke tvil om at svært mange av disse savner arbeidskolleger og en mer respektert tilhørighet i samfunnet, men dessverre så er disse ofte langt unna det å slippe til i dagens stadig mer snevre norske arbeidslinje.
-
Den nye begrepsbruken til trygdemyndighetene mener jeg også i stor grad bidrar til å degradere folk som faller utenfor denne arbeidslinja. I de senere årene så har for eksempel trygdemyndighetene i omfattende grad begynt å bruke begrepet restarbeidsevne, og hvor vurderingen av klienters restarbeidsevne tydeligvis ganske ofte vurderes opp imot et optimalt arbeidsmarked, og ikke opp imot dagens norske reelle arbeidsmarked. Man vil jo allikevel uansett ikke kunne klare å nøyaktig vurdere en klients restarbeidsevne i det reelle arbeidsmarkedet. Så jeg synes det er svært uheldig at trygdemyndighetene i det hele tatt bruker begrepet restarbeidsevne, fordi det kan brukes til kraftig undertrykking av klienter.
-
Elin Ørjasæter i E24 har altså lagt igjen en kommentar til Peter Andre Jensens nevnte innlegg på minerva.as. Først vil jeg si at jeg synes det er svært tøft av Elin Ørjasæter, som en profilert skribent i et veletablert medie, å skrive en kommentar til det svært gjennomreflekterte blogginnlegget til Peter Andre Jensen. Mange andre journalister i de veletablerte mediene ville nok tenkt at fallhøyden kunne blitt svært høy for dem (ihvertfall i mange bloggeres øyne) hvis en ble ført ut på glattisen i en slik debatt. Så det at Elin Ørjasæter i det hele tatt kommenterer der betyr at fallhøyden hennes ikke blir stor i mine øyne, selv om jeg her kommer med endel fundamental kritikk mot kommentaren hennes av 15.11.2009. Der skrev hun blant annet:
-
«Jeg synes du ser bort fra en vesentlig del av årsaken bak det høye sykefraværet: Nemlig de uspesifikke diagnosene. Det store flertallet blir sykemeldt på grunn av uspesifikk psykiske og tilvs. fysiske (”jeg har vondt”) diagnoser.»
og
«For øvrig gjør disse uspesifikke diagnosene det også svært vanskelig å skille trygdemisbruk fra psykisk lidelse. Hva er forskjellen på “sosial angst” (diagnose som gir rett til ytelser) og det å mislike å treffe folk (ikke rett til ytelser)? Dette er helt reelle hverdagsdilemmaer hos NAV. Diagnoseboka blir tjukkere for hvert år som går, og her argumenterer du litt som om vi var på 50-tallet der man enten var syk eller frisk.»
-
Vel, denne argumentasjonen til Elin Ørjasæter føler jeg er en utbrodering av det visse folk, brukt på en nedsettende måte, kaller for diffuse helseplager, så jeg berømmer Elin Ørjasæter for å utbrodere dette slik at det blir lettere å komme med motargumenter uten at motparten lett kan vri seg unna.
-
For det første Elin Ørjasæter, enten så får du en diagnose eller så får du det ikke. Så når du skriver «de uspesifikke diagnosene», så klarer jeg ikke å tolke det på annen måte enn at du er blant dem som skiller mellom lavstatusdiagnoser og høystatusdiagnoser, slik som dessverre endel gjør. «Diagnoseboka blir tjukkere for hvert år som går» skriver du. Javel, og hva så? Slik som jeg har fulgt med på legevitenskapen i de senere årene, så ser det for meg ut som om legevitenskapen i økende grad har begynt å differensiere diagnosene, men det i seg selv behøver jo ikke bety at det er lettere å få en diagnose nå enn før.
-
Det finnes for eksempel ganske mange mennesker som i årevis har gått med omfattende sykdomstilstander uten at legene har satt diagnoser på disse menneskene. Dette kan for eksempel skyldes at selv spesialister kan ha vanskeligheter med å sette diagnose fordi det kan være en svært sjelden sykdomstilstand, eller det kan være psykiatere som vegrer seg for å sette psykiatriske diagnoser fordi de vet at omgivelsene da ofte lett stempler disse pasientene med fordommer, eller det kan være leger som føler det er politisk korrekt å holde igjen med å sette lavstatusdiagnoser på folk, med mer.
-
Så for å få til en human saksbehandling, så er saksbehandlerne hos NAV selvfølgelig avhengig av å bruke skjønn overfor klientene uansett hvor flinke legene blir til å sette diagnoser. Men dessverre, på bakgrunn av min kunnskap på området, så føler jeg at det skjønnet er blitt stadig mindre humant her i landet i de senere årene. Det mener jeg ikke nødvendigvis er forårsaket av at slike saksbehandlere er blitt stadig mindre empatiske, men fordi det tydeligvis er blitt et stadig større budsjettsparingstyranni hos NAV etterhvert som stadig flere faller utenfor den stadig snevrere arbeidslinja, slik at det blir stadig vanskeligere for saksbehandlerne å bruke sine empatiske evner.
-
Elin Ørjasæter skrev altså:
«Hva er forskjellen på “sosial angst” (diagnose som gir rett til ytelser) og det å mislike å treffe folk (ikke rett til ytelser)? Dette er helt reelle hverdagsdilemmaer hos NAV.»
-
Vel, dette mener jeg ikke bør være et typisk hverdagsdilemma hos NAV hvis saksbehandleren er kvalifisert for jobben, inkludert det å ha empatiske egenskaper, og «får lov» av arbeidsgiveren å bruke disse kvalifikasjonene i sin klientbehandling. For ved ganske mange reelle psykiske lidelser, og det enten klienten har fått diagnose eller ikke, så kan jo saksbehandleren ofte klare å lese endel av klientens psykiske lidelse ut fra klientens kroppsspråk og retorikk, men så spørs det da om saksbehandleren «får lov til» å tolke den informasjonen, samt annen bakgrunnsinformasjon om klienten, på en mest mulig objektiv måte.
-
Visse psykiske lidelser kan det derimot være vanskeligere å få kunnskap om ved hjelp av klientens kroppsspråk og retorikk ved et enkelt møte hos en saksbehandler på et kontor. Klienten kan for eksempel oppføre seg adekvat og ordlegge seg greit på kontoret til saksbehandleren, men kan allikevel ha så stort stressnivå i kroppen at klienten ute i praktisk arbeid stadig kan miste konsentrasjonen, og kan derfor lett bli møtt med mye kritikk, og bli betraktet som en som i liten grad får gjort ting.
-
Så det er selvfølgelig viktig at saksbehandlerene ved NAV respekterer legenes vurderinger, og eventuelt sender pasienter til flere leger for ytterligere vurderinger, i stedet for å overkjøre legenes vurderinger hvis de ikke har tillit til dem (som en kan finne eksempler på i dagens NAV), gjennom for eksempel at de driver med omfattende vrangtolkning av legeerklæringene.
-
Så etter min kunnskap, så er det ikke tvil om at klienter som har de typer lidelser «som det ikke er så lett å se utenpå», dessverre ganske ofte, direkte eller indirekte, i praksis blir behandlet som mer eller mindre latsabber av systemet i NAV, og derfor kan slike klienter ganske ofte bli ofre for en marerittvandring i NAVsystemet som kan ta flere år, og det selv om disse klientene kan ha en omfattende medisinsk dokumentasjon på at de har store helseplager som gir dem stor grad av uførhet.
-
Hvis man kunne vist en film av en slik klients hverdag, så føler jeg meg ganske overbevist om at mange av disse saksbehandlerne, og saksbehandlernes sjefer, ville forstått mer av disse klientenes uførhet, og legene sitter jo ganske ofte med ganske stor kunnskap om «denne filmen», for eksempel gjennom deres tillitsforhold til pasienten og deres faglige kunnskaper.
-
Derfor er det selvfølgelig viktig at de legene som NAV bruker til å overprøve andre leger, ikke får store deler av inntektsgrunnlaget sitt fra NAV, da slike leger jo da blir inhabile, og hvor en da kan oppleve at den inhabile legen vrir legeerklæringen i retning av hva denne legen oppfatter at NAV ønsker. Noen mener tydeligvis at også fastlegene er inhabile når de får inntektsgrunnlaget sitt fra pasientene, men da bør man jo tenke på at disse legene har statens enorme maktapparat som motpart hvis de blir tatt i å bevisst gjøre feil.
-
Så om en klient som ikke får jobb møter opp hos NAV, svett i panna, med stivt blikk, og virker generelt svært sårbar i kroppsspråk og argumentasjon, så mener jeg slikt ikke bør være et typisk hverdagsdilemma for NAV, og det enten denne klienten har klart å skaffe seg en diagnose eller ikke, men en generell vurdering av lege bør selvfølgelig også innhentes for slike, og legeerklæringer pleier jo NAV å være svært flittige med å innhente.
-
Så om Elin Ørjasæter her kun viser godtroenhet, eller føler hun vil vise politisk korrekthet i et mektig miljø, det vet jeg jo ikke, men man kan vel si det slik at det kanskje uansett ville vært vanskelig for henne å åpenlyst støtte Peter Andre Jensen i denne debatten når man tenker på hvor hun er ansatt og hennes videre karrièremuligheter? Håper du ikke er hårsår her Elin Ørjasæter, for legg merke til spørsmålstegnene jeg bruker i denne teksten.
-
-
Fra norsk velferdsamfunn til klientsamfunn (denne blogg)
-
Som ved andre innlegg på denne bloggen, så har jeg dessverre ikke kapasitet til å følge opp en kommentartråd etter dette innlegget. Men dette innlegget ser jeg på som en forgreining av det nevnte innlegget til Peter Andre Jensen ved minerva.as, og jeg vil også legge igjen en kommentar der hvor jeg viser til denne forgreiningen. Så derfor kan det jo kommenteres videre der hvis noen ønsker det. Dessuten så kommer jeg en stund framover til å google ordet latskapdebatten for å se om det dukker opp andre innlegg i denne debatten.
